Er det verdt å dø for

Jeg ble aldri så tynn som de jentene man ser bilder av. De med ribbein så utstikkende at man kan telle alle radene, og hoftebein så synlige at man får vondt i sjelen. Jeg ble aldri så tynn. Jeg gikk ned over tjue kilo på noen måneder og hjertet mitt var i ferd med å svikte kroppen min og gi meg helt opp. Tankene mine ble til små, tikkende bomber inne i hodet mitt, og tok fra med alt som var igjen av meg selv, helt til jeg var ett helt ukjent begrep. Jeg var så ung og uvitende. Jeg hadde ikke engang hørt ordet 'anoreksi' før legen tok det opp. Å sulte ble en daglig rutine, sammen med alle de andre tingene hodet mitt påstod at jeg var helt nødt til å gjøre, som å ha på meg helt rosa klær, ha perfekt neglelakk og så mye sminke i trynet at jeg så ut som ett takras. Det virker kanskje som rene bagateller, men alle disse tingene gjorde meg tvunget til å sitte rett opp og ned i en stol dagen lang. Jeg kunne ikke ta på noe uten å tenke at jeg måtte vaske hendene, og med flere lag hudkrem på kroppen til enhver tid av døgnet, trodde jeg også at noe fælt ville skje om litt av den kom borti noe. 

Jeg skriver ikke egentlig dette innlegget for å få frem de tingene jeg følte på da jeg først ble syk. Selv om jeg ikke så direkte syk ut, var tilstanden min så ille at jeg ble innlagt. Jeg ble tvunget til å sitte helt i ro etter hver eneste lille bit de fikk i meg, og da jeg endelig kom tilbake til hverdagen var jeg blitt noe jeg ser på som "skinny-fat". Det vil rett og slett si at jeg var tynn, men det var ikke tegn til muskler. Etter det kom treningstankene sakte men sikkert. De begynte som en stor glede, ettersom det hadde vært en lang periode hvor jeg ikke fikk lov til å trene, men de utviklet seg til noe helt annet. De endte opp som ett monster. Ett monster som vokste seg større og større jo mer jeg tenke på det, og rev meg i filler enda mer enn før. 

Treningsforstyrrelser høres så pinglete ut. Det høres ut som en liten bagatell, noe som ikke kan sammenlignes med andre problemer rundt omkring i verden. Sannheten er at jeg hadde foretrukket en hvilken som helst annen sykdom enn denne. Noe som kunne blitt lindret av ett glass medisiner eller en operasjon, noe andre kunne se og synes synd på. For dette er bare meg. Dette er en uhelbredelig sykdom som ingen kan gjøre noe med. Anoreksien som første til ortoreksi, og ortoreksien som tok meg med ned i dypet til angsten og depresjonen. Jeg er en diger klump av sorg, tanker og stress, som ingen kan gjøre noe med, nemlig fordi jeg er den eneste som kan kurere dette. Jeg er den eneste utveien fra dette uendelige marerittet. Jeg trener meg sykere og tenker meg tristere, og om jeg ikke snur det kan det ta uventede vendinger. Om jeg fortsetter med dette vil jeg aldri bli lykkelig, og en vakker dag er jeg kanskje ikke her mer. Men jeg har ting å holde fast i, personer jeg vil være med og opplevelser og gleder jeg ikke vil gå glipp av. Jeg må bare vinne over meg selv først.

7 kommentarer

Hanne

10.01.2017 kl.21:07

Du skriver så fint! Forferdelig at du har det sånn. Håper det går bedre snart❤❤

Evy

10.01.2017 kl.21:24

Heia på dej Terese <3

Tante G

10.01.2017 kl.22:30

Love you 💚

Sara

11.01.2017 kl.00:23

Elska d❤Du skriver så nydelig💚

Hege Kristin

11.01.2017 kl.18:03

<3

Youtuber'n

20.01.2017 kl.18:45

Det der er bare så bra skrevet, jeg holdt på gråte, jeg beklager veldig jeg håper at du blir bedre, det er så trist at sånne ting må skje, hvorfor kan ikke bare sykdommer utryddes helt, sånn at vi kan leve et helt vanlig liv, hvorfor må alt dette påvirke oss? :( Det er veldig fint at du deler livet ditt med oss, og forsett og kjemp videre, jeg er sikker på at du vil klare det bare om du tror på deg selv, ikke la noe stoppe deg :) du er modig! :)

teresehoff

20.01.2017 kl.21:23

Youtuber'n: Tusen takk, jeg setter utrolig stor pris på sånne kommentarer:)

Skriv en ny kommentar

teresehoff

teresehoff

14, Ålesund

Heisann! Jeg er en 14 år gammel jente fra Ålesund, og mest av alt interesserer jeg meg i sminke, skriving og andre kreative ting. I flere år nå har jeg kjempet noe som føles som en mer eller mindre uovervinnelig kamp mot anoreksi, ortoreksi og depresjon. På denne bloggen skriver jeg både om alt som har med sminke og slikt å gjøre, men også en god del om denne kampen jeg kjemper.

Kategorier

Arkiv

hits