Sommerkroppen 2017

28.03.2017, 21:25

Årets sommerkropp er like konkret som meningene til en liten unge. I det ene sekundet vil den det ene, mens i det neste noe helt annet. Det er nesten umulig å ikke gå seg helt vill i alle meningene, kroppsidealene, bildene og videoene vi får presset på oss så å si hele tiden hver dag, for hva skal vi egentlig tenke? Skal man være så tynn som bare mulig, slik som mange av supermodellene ennå er, burde man ha litt kjøtt og fett på bena og være "curvy", eller er det stor rumpe, smal midje og muskuløse kroppsdeler som gjelder. 

Når jeg først begynte å tenke på kroppen min, ville jeg bare ha alt vekk. Alt fettet, alle musklene, alt som gjorde meg til det de andre så på som "tjukk". For hvem vil vel tilbringe livet med å bli utestengt og sett på som mindre verdt, bare fordi en har litt ekstra på kroppen. Vekten gikk fort nedover, og jeg hadde målet klart foran meg: jeg ville bli like tynn som modellene jeg så på film og bilder. For det var liksom det som var kroppsidealene da jeg var på den alderen, men på noen år har det endret seg og blitt noe helt annet. Plutselig skulle man ha stor rumpe, smal midje og ett solid sett med pupper, noe som var helt annerledes enn tidligere. Så kom enda en trend. Helt ut av det blå var alle muskuløse, fortsatt med stor rompe og smal midje, men med store muskler all over. Å sulte seg for å holde vekten langt unna var plutselig helt feil, for de nye idealene var en veltrent kropp. 

Jeg regner på en måte med at dere som har lest bloggen min i en stund vet dette, men jeg sier det igjen likevel. Jeg HATER kroppen min. Jeg gikk fra å ha ett helt nøytralt forhold til kroppen min, til å hate den så ufattelig mye at mitt største ønske har vært å dø. Jeg tenkte aldri på hvordan kroppen min så ut eller hvor mye jeg veide, og det eneste problemet jeg noensinne fikk var at klær fort ble litt små. Jeg begynte sakte men sikkert å samle meg opp ett voldsomt hat ovenfor hvordan jeg så ut, og jeg lot det gå utover hele livet mitt. Og nå, hele fremtiden min. En elleve år gammel jente burde ikke ha noen større problemer å takle enn hva hun vil ha på brødskiva eller hvilken kjole hun skal ha på seg i en bursdag, og hun burde ihvertfall ikke kaste barndommen i vasken fordi hun hater kroppen sin. Og stol på meg, for jeg har vært der selv. En tolv år gammel jente burde ikke sitte alene på ett utrivelig rom på sykehuset, kun med en pult i hjørnet hvor noen har skriblet "la meg dø", og forbud mot å bevege seg mer enn to meter om gangen. Ett menneske burde ikke trenge å ødelegge livet sitt på grunn av noe så tåpelig som en kropp.

Jeg kommer aldri til å få stor rumpe og timeglassfasong, og store pupper kan jeg virkelig bare glemme! Jeg er ikke i nærheten av å akseptere den kroppen jeg har, og jeg kommer nok ikke til å gjøre det før om lang, lang tid. Men tiden frem til da vil jeg i alle fall ikke bruke på å ha det dritt fordi jeg hater den så mye som jeg gjør nå. Jeg skulle ønske at det at jeg skriver disse ordene nå kunne gjøre at jeg står opp i morgen uten hat ovenfor kroppen min, men jeg vet at det ikke skjer. Det kommer til å ta lang tid, mye krefter og en hel haug av motivasjon for å klare å bli frisk, og kanskje blir jeg aldri det heller. Jeg vet at jeg alltid kommer til å være opptatt av sunn mat og trening, men jeg håper at jeg kan gjøre det om til en del av interessene mine, noe å ha glede av, istedenfor noe som bryter ned og ødelegger alt jeg er og har.

Jeg tror virkelig ikke at jeg er den eneste som har lagt merke til alle disse kroppsidealene. Noen lar det nok ikke gå så alt for godt innpå seg, mens andre blir veldig påvirket av det. Jeg knuser skalaen. Faktisk, så sprenger jeg skalaen, for jeg blir så påvirket at jeg gruer meg til å ta en titt på instagram og trener to timer lenger om jeg ser ett bilde av noen som har mer muskler enn meg. Men det er jo dette jeg sliter med. Jeg er syk. Syk i hodet, klin kokos, kall det hva du vil, for der er bare sånn det er, og det var ikke noe valg jeg tok. For ingen på den alderen -eller noen alder- burde trenge å gå den veien jeg gikk. Da jeg fikk vite at jeg hadde diagnosen "anoreksi" ble jeg litt forvirret, for helt ærlig visste jeg ikke hva i alle dager det var. Jeg ville jo bare ikke spise fordi jeg ville være tynn.

 
 

  • Publisert: 28.03.2017             Klokka: 21:25            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

En pause fra sykdommen

25.03.2017, 22:02

Det har gått over en uke siden sist gang jeg skrev om hvordan jeg har det. Det er ikke fordi jeg plutselig svever av gårde på en rosa sky og alt er bra, snarere tvert imot, men mer fordi jeg ikke har orket å trekke frem nok tanker til å skrive ett ordentlig innlegg. For de siste ukene har egentlig vært ganske dritt. Jeg føler at jeg står helt fast i sykdommen og bare vikler meg mer og mer inn i de vonde tankene, tvangen og sorgen for hver dag som går, selv om jeg stadig overbeviser meg selv om at jeg er på vei oppover. På vei til å bli mer eller mindre helt frisk. På vei til ett lykkelig liv uten sykdommen(e). Og kanskje er jeg det også, men det er som om jeg ikke helt klarer å se virkeligheten med egne øyne. Alt blir bare rot. Er jeg for tynn eller er jeg ikke tynn nok. Vil jeg bli frisk eller vil jeg bare gi opp. Det er så mye som surrer rundt i det allerede overfylte hodet mitt, noe som til tider blir alt for mye for meg.

Det er først nå den siste tiden at jeg har begynt å få en god del angstanfall. De kommer bare smygende inn på meg når jeg minst venter det, for så å hugge tak i meg og nekte å slippe taket før jeg er totalt knust. Angsten kommer såklart til ulike tider og med ulik styrke, og noen ganger er anfallene så små at jeg bare såvidt merker dem. Men andre ganger ikke. Noen ganger slår anfallene til på de dårligst tenkelig tidspunktene på dagen, og etterlater meg uten noen form for kontroll over egne tanker eller fornuft, noe som fort ender i at jeg kaster ting i veggen og hyler på gulvet.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om dagen i dag. Den begynte egentlig som en hvilken som helst annen lørdag, bortsett fra at jeg har hatt treningsfri i dag, noe som alltid gjør ting vanskelig. Det begynner vanligvis helt greit, men etter en liten stund føler jeg at tiden smyger seg av gårde i sneglefart, jeg får enda mer tid til å tenke på alt, og til slutt blir jeg fanget av enten depresjonen eller angsten. Eller begge deler. I dag slapp jeg unna angsten selv om tankene om trening, mat og kropp var på full styrke, i tillegg til at det dårlige (okei, det er en underdrivelse. RÆVA) selvbildet mitt har gått over alle grenser og rekorder. Eller, det har kanskje ikke det, for det var nok like dårlig både i går og dagen før, men i dag merket jeg det ekstra godt. 

Nå sitter jeg ihvertfall her foran pc'en og skriver dette innlegget. Jeg har akkurat fått på meg noen litt mer behagelige klær enn tidligere, og siden det er vaffeldagen i dag har jeg selvfølgelig unnet foreldrene mine en solid servering med deilige vafler! Vel, jeg vet jo ikke om de er gode eller ikke, men de så gode ut og jeg bare satser på at kokkeferdighetene mine valgte å slå til akkurat i dag;) 

Jeg håper at du har hatt en fin lørdag!

 

 

  • Publisert: 25.03.2017             Klokka: 22:02            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 0

Angstanfall og vanskelige valg

15.03.2017, 21:34

Det er merkelig hvor fort ting kan snu. Da jeg stod opp i dag var alt helt som normalt, og jeg fikk ordnet meg, spist og dratt av gårde til skolen uten noen alt for store problemer. Ting begynte sakte men sikkert å føles bedre enn vanlig, og humøret mitt var på topp mot slutten av skoledagen. Jeg smilte og lo (på ekte, noe jeg sjelden gjør) og følte faktisk at alt var bra, at livet lekte og at ting kom til å ordne seg, i tillegg til at jeg hadde enorme mengder inspirasjon, motivasjon og energi.

Så vet jeg ikke helt hva som skjedde. Med en gang jeg kom meg inn døra hjemme føltes det som om jeg traff en vegg av depresjon og tunge tanker, og all energien falt rett ut av meg. I dag stod den gode gamle treningen på planen, og siden jeg prøver å spise mer på disse dagene, gjorde jeg akkurat det. Jeg spiste. På dagene jeg ikke trener prøver jeg så godt jeg kan å holde meg unna mat og kalorier, og når jeg først har spist er det på en måte ingen vei tilbake. Da er jeg enda mer tvungen til å pushe meg selv gjennom den uendelige treningsøkten. Så kom angsten. Jeg fikk på meg treningsklærne og var egentlig klar for å sette i gang med treningen, men jeg klarte rett og slett ikke. Energien min var ueksisterende og jeg kunne bare kjenne depresjonen komme sigende innover meg, og jeg klarte rett og slett ikke å begynne. 

Det er merkelig hvordan ett angstanfall begynner. Først er jeg egentlig ganske rolig og behersket, gråter litt og prøver på ett eller annet vis å kontrollere tankene, men etter få minutter, kanskje bare sekunder, svikter hjernen min helt. Jeg mister all form for fornuft og jeg vet ikke lenger hva som foregår. Forrige gang det skjedde gikk det rimelig rolig for seg. Jeg begynte å hyperventilere, gråt litt og lå på ett tidspunkt på gulvet og skrek, men det var egentlig en ganske rolig episode. I dag var det litt annerledes. Alt gikk veldig fort og jeg rakk ikke engang å tenke meg om før det gikk galt. Etter den rolige, kontrollerte starten det vanligvis er, klarte jeg ikke lenger å holde alt inni meg, og jeg begynte å slå i veggen, hyle og skrike, og det var faktisk like før det gikk ut over Tinka som uheldigvis var i nærheten. 

Jeg fikk ikke trent før middag som jeg pleier, men etter en liten gåtur sammen med mamma fikk jeg endelig samlet tankene og satt i gang med treningsøkten. Jeg kom meg heldigvis gjennom alle øvelsene jeg ville uten noen store hindringer, og jeg er glad for at jeg klarte det. Valget stod mellom å droppe treningen og mest sannsynlig ha en utrolig dårlig kveld og kanskje til og med morgendag, eller å trene som vanlig og hindre en fæl kveld og ikke komme helt ut av rutinene mine. I en god stund følte jeg at valget kom til å ende på det førstnevnte, men etter en liten pep talk og litt positive tanker, gikk alt mye bedre og jeg kom i gang med dagens trening.

Nå har jeg akkurat tatt en deilig ansiktsmaske og fått roet både tankene og pulsen etter en lang og hard treningsøkt. Jeg er utrolig glad for at jeg ikke ga helt opp på resten av dagen og rett og slett kjørte på, for nå føles ting ganske bra igjen. Jeg ble forresten utrolig glad da jeg så hvor mange kommentarer jeg fikk på 'ootd' innlegget jeg la ut i går! Det gir meg så mye inspirasjon og motivasjon til å ikke gi opp her i livet, og det setter jeg veldig stor pris på. Tusen takk for det! Om du ikke har lest det innlegget, kan du lese det HER.

Vi blogges.

  • Publisert: 15.03.2017             Klokka: 21:34            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 0

Kroppspress fra sosiale medier?

09.03.2017, 21:38

De siste årene har jeg gått fra psykolog til psykolog, uten at noe har hjulpet noe særlig. Alle er forskjellige, men noe som er likt mellom hver og en av dem er de samme gamle spørsmålene. Når begynte det? Vet du hvorfor det skjedde? Nå som jeg har blitt vant til det, svarer jeg på de spørsmålene som om det var innøvde replikker, noe det på en måte er også. Jeg svarer det samme hver gang, og selv om jeg alltid har tenkt at de svarene er så nære sannheten som jeg kan komme, begynner jeg å tvile. 

Du lurer sikkert på hva jeg pleier å svare på akkurat de to spørsmålene, men det er egentlig ikke så viktig. Kort oppsummert så pleier jeg å si at mamma ble syk, jeg ble mobbet, en ting ledet til det andre, og vips så var alt helt forandret. Men den siste tiden har jeg begynt å lure. Jeg har alltid likt å tenke at jeg aldri har blitt eller blir påvirket av det jeg ser og hører på sosiale medier, noe jeg tror at har vært tilfellet ganske lenge. Jeg tror ikke at bilder av tynne modeller på instagram og treningstips på Pinterest hadde noe av skylden for at jeg ble syk, langt derifra faktisk, men jeg føler at det har begynt å påvirke meg nå i ettertid. Det er noe nytt rundt hvert ett hjørne, og det er helt umulig å ikke gå seg vill i jungelen av bilder, tips, historier og videoer. Skal man være slank som supermodellene eller ha stor rumpe og muskler. 

Det er vel nå etter treningsforstyrrelsene slo til at jeg har begynt å bli ekstra mye påvirket av det jeg ser på sosiale medier. Så fort jeg ser ett bilde av noen jeg synes ser bedre ut enn meg (og tro meg, det er mer eller mindre alle) begynner jeg å tenke på hva jeg kan gjøre for å se sånn ut. Jeg har kastet bort mange år av livet mitt på å få drømmekroppen, men uansett hva jeg har gjort, så går det bare galt. Jeg begynte med å sulte meg, før det brått gikk over til å trene meg selv ihjel, men for hva? Jo, for meg virker det spørmålet utrolig enkelt og egentlig som en selvfølge, nemlig fordi jeg vil ha drømmekroppen, men nå er det som om jeg ikke vet hva det betyr lenger, som om det har en skjult fasit jeg ikke har funnet enda.

Jeg har tenkt litt frem og tilbake på hva som er rett å gjøre med dette. En enkel løsning hadde vel vært å bare slette alt av sosiale medier, noe jeg har vurdert, men samtidig føles det nesten litt som ett tap. Det føles som om det er å gi etter for alt det presset og forventningene en får derifra, og si at de har vunnet. Det føles som om det er å si at "greit, dere vinner. Dere er bedre enn meg og jeg burde bare gi opp, fordi jeg kan ikke måle meg med dere, og det kommer jeg aldri til å kunne". Men problemet er vel ikke egentlig om de er bedre enn meg eller ikke, problemet er vel at jeg i det hele tatt bryr meg om de er det. Jeg (og alle andre) burde gå sin egen vei her i livet, og jeg burde heller øve meg på å tenke at "jeg er like bra som hun der" når jeg ser ett bilde på Instagram, eller "min trening er like bra" når jeg kommer over treningstips på Pinterest. For da er det faktisk jeg som vinner, ikke dem.

Med andre ord, så kommer jeg ikke til å slette alle kontoene mine på sosiale medier. Jeg tror faktisk at det kan være en fin utfording å begynne å tenke som jeg akkurat skrev om, istedenfor å sammenligne meg selv med de andre. Kanskje kan det til og med hjelpe meg å bli frisk hvis det fungerer. 

 

  • Publisert: 09.03.2017             Klokka: 21:38            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 1

For første gang på evigheter

03.03.2017, 23:55

Når kvelden kommer er jeg vanligvis helt utslitt. Jeg bruker absolutt hele dagen på å slite meg selv helt ut med tanker, grubling og planlegging, i tillegg til den endeløse treningen. Denne dagen har ikke vært noe annerledes på den måten. Jeg dro på skolen, gjorde alt som jeg fikk beskjed om samtidig som jeg drev meg selv gal av tanker på trening, mat, kroppen og livet mitt, kom meg hjem og trente det vanlige opplegget i time på time.

Dagen var helt som vanlig helt til middagen var ferdiglaget og oppspist. Etter det ville jeg vanligvis ha gått en tur eller funnet på ett eller annet her hjemme, men i dag gjorde jeg noe helt annet. Jeg tok på meg noe annet enn de gode gamle treningsklærne, samlet tankene (så godt jeg kunne) og dro av gårde for å ha en mer sosial kveld sammen med vennene mine.

Jeg kom hjem for en god stund siden, og jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg blir helt utslitt av selv de minste sosiale sammenkomster, noe jeg kun har tankene å takke for. Det blir fort til at en sitter mye i ro, og da går rett og slett tankene helt i spinn, og jeg ender opp med å sitte der i ett desperat forsøk på å prøve å virke normal. Men alt i alt er jeg fornøyd. Jeg kom meg ut av huset for en gangs skyld, og det er noe jeg trenger å gjøre oftere.

Nå har jeg akkurat funnet roen her hjemme igjen. Jeg sitter i sofaen og skifter litt mellom å titte på en film og å skrive dette innlegget, og om ikke så lenge får jeg vil gå å legge meg. I morgen skal jeg ha en av de få treningsfrie dagene mine, noe jeg kjenner at jeg gruer meg skikkelig til. Sånne dager går ofte greit om de er på ukedager, men i helgene krever de virkelig mye av meg. Jeg faller helt sammen, vil ikke spise og prøver desperat på å holde aktivitetsnivået på topp hele tiden, men det er likevel tankene som styrer da også. Vel, det er det jo alltid. Det er uansett ikke noe jeg kan gjøre med det akkurat nå, og jeg trenger en dag uten treningen. Så får jeg bare prøve så godt jeg kan å komme meg gjennom dagen uten å slite meg selv ut. Det er jo dessuten helg!

God helg alle sammen!

Vi blogges!

  • Publisert: 03.03.2017             Klokka: 23:55            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 1

kontroll over kontrollen

02.03.2017, 21:23

Det har blitt ganske få innelgg om hvordan jeg har hatt det den siste tiden. Dagene går stort sett med til hele kaoset av tanker, trening og rett og slett depresjonen, og jeg har vel bare falt litt sammen. Helt siden jul har alt føltes så utrygt og ubestemt, som om jeg ikke helt vet hva i alle dager jeg skal gjøre med livet lenger, men siden en eller annen gang for noen uker siden har jeg vært utrolig langt nede. Treningsforstyrrelsene tok helt over da vi bikket nyttår, og nå har bare alt blitt verre. Jeg trener mer og hardere enn noen gang, og på de få dagene jeg ikke trener klarer jeg nesten ikke å sitte i ro uten å bli helt slått i bakken av tanken på at jeg kommer til å legge på meg og miste muskler. For det er nettopp det jeg tror. På de dagene gjør jeg alt for å spise mist mulig og holde meg mest mulig i aktivitet, selv om jeg for det meste ikke orker noe annet enn å ligge rett ut i sofaen. Men det kan jeg ikke. Jeg er helt utslitt både i kroppen og i hodet, men det er faktisk enda mer slitsomt for hodet om jeg lar meg selv slappe av. Tankene er der hele tiden uten unntak, men de blir bare verre om jeg lar kroppen slappe av og samle opp energi. Da kommer tankene og frykten for at jeg kan legge på meg, miste muskler og hele den regla der, og det tar helt knekken på meg. 

Som sagt, så føler jeg at alt er utrygt og ubestemt. De siste ukene har jeg nemlig stått helt fast mellom valget om å gi opp kontrollen eller å fortsette som jeg gjør nå. Jeg prøver hele tiden å motivere meg selv og tenke at jeg må få en slutt på dette, og en kveld kan jeg være fast bestemt på at i morgen skal jeg akkurat det, bli frisk, men når den morgenen kommer er alle de positive tankene borte. Jeg visker de vekk over natten, fordi jeg rett og slett ikke klarer. Jeg tørr ikke å gi slipp på kontrollen fordi jeg ikke vet hva som skjer etter det. Hvem er jeg uten sykdommen? Hvor mye kommer jeg til å legge på meg? Hvor mye kan jeg trene uten å ha treningsfortyrrelsene? Og de tankene har jeg bare ikke energi og plass til å tenke på. 

Det er faktisk to måter jeg kan gi opp på. Jeg kan gi opp sykdommen, eller jeg kan gi opp livet. Og tro meg, jeg har vurdert begge to mer enn noen få ganger. Det er nok lett å tenke at det er enklest å gi opp sykdommen og bare bli frisk, men det er merkelig nok det som er tøffest. Da må jeg gi slipp på kontrollen, skifte helt livsstil, og livet mitt ville blitt snudd helt på hode. Igjen. Men uansett hva jeg hadde gjort, hvor mange dager jeg hadde droppet treningen, hvor mye jeg hadde spist og hvor sosial jeg hadde vært på fritiden, ville jeg ikke blitt frisk. Ikke uten videre. Jeg må være bestemt og motivert, klar til å ta tak i livet og gi slipp på sykdommen. Klar til å endelig få kontroll over kontrollen. For akkurat nå er det det jeg mangler. Jeg har ikke lenger kontroll over kontrollen. Jeg tenker at jeg klarer noen øvelser til, jeg klarer å spise litt mindre, og selv om jeg innerst inne vet at det er feil, er det kontrollen min som har kontrollen, det er ikke meg.

Fysøren så dårlig denne kombinasjonen er. Det er nesten komisk. Komboen av anoreksi, ortoreksi og treningsforstyrrelser gjør at hele forholdet mitt til spesielt mat er helt latterlig. Jeg tørr ikke å spise fordi jeg er redd for å legge på meg, men samtidig tørr jeg ikke å ikke spise fordi da er jeg redd for å miste musklene. Jeg trener og trener og trener uten stopp, kun for å få den kroppen jeg så kraftig lengter etter, og selv om jeg dypt inni meg vet at den kroppen ikke eksisterer og at det nærmeste jeg kommer den er om jeg spiser mer og legger på meg, klarer jeg bare ikke. Jeg synes aldri at jeg blir tynn nok, selv om jeg vil ha større muskler og mer former. Alt er ett digert kaos av fortvilelse, hat, sinne og sorg, i tillegg til det voldsomme hatet jeg har ovenfor kroppen min. 

I dag har vært en ganske alminnelig grei dag. Jeg kom meg gjennom skoledagen, noe jeg sjelden har gjort den siste tiden, og treningen ble gjennomført som jeg ville. Men jeg er rett og slett helt utslitt. Både hodet og tankene ber meg om å slappe av, og selv om jeg føler at jeg ikke kan og blir enda mer sliten i hodet av akkurat det, kan jeg ikke fortsette. Jeg må lære meg å slappe litt mer av og få kontroll over kontrollen. Det er målet for øyeblikket.

  • Publisert: 02.03.2017             Klokka: 21:23            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 0

De dagene anoreksien vinner

20.02.2017, 22:41

I dag har jeg nesten ikke spist. Både i går og i dag tidlig før vi satet oss i bilen for å kjøre av gårde til Stryn, prøvde jeg så godt jeg bare kunne å forberede meg på det jeg visste at jeg hadde i vente. Jeg får rett og slett angst bare av tanken på å ikke skulle bevege meg, og hele greia med å skulle sitte rundt seks timer i bil på en dag gjorde meg mer eller mindre til ett nervevrak.

Jeg fikk selvfølgelig i meg den gode gamle skålen med grøt før vi dro i dag tidlig, men etter det sa det bare stopp. Jeg lot tankene vinne. Lot dem overbevise meg om at jeg ikke var sulten, at jeg ikke trengte mat, og at jeg kom til å legge på meg om jeg spiste noe som helst på en dag hvor jeg ikke bevegde meg stort. Jeg lot anoreksien vinne i dag. Hele dagen, uten stopp eller pauser kjørte den på med å proppe hjernen min full av negative tanker den ville få meg til å tro på, helt til jeg ga opp. Jeg sluttet meg til tankene, og orket rett og slett ikke å trosse dem mer.

Før vi dro fant jeg og mamma ut at denne turen var en perfekt anledning for meg til å smake noe jeg har hatt lyst til i en stund. Det var da en såkalt 'Poke' salat, som er en slags salat med rå laks, noe jeg syntes hørtes utrolig spennende ut! Selv om det er ganske lite i en sånn salat, bestemte jeg meg for at det skulle bli dagens middag allerede før vi dro i dag. Siden ting ble sånn som de ble endte det med at jeg spiste de få laksebitene som var å finne i salaten, før jeg slengte den rett i søpla.

Selv om denne ikke levde helt opp til forventningene, var den ganske god. Det finnes to ulike varianter av disse, en med rå laks og quinoa (den jeg kjøpte) og en med rå laks og byggryn. Det som skuffet mest var nok mengde med laks som var i, for det var nesten ikke en eneste laksebit å finne. Jeg spiste heldigvis de fleste laksebitene, men siden ting var som de var i dag, ble det ikke noe mer...

Nå har kvelden endelig kommet igjen, og jeg står som vanlig og koker kveldens porsjon med grøt. Mamma ble selvfølgelig utrolig bekymret og frustrert over hele situasjonen i dag, og selv om jeg helst vil legge meg uten noen form for mat i magen, har jeg null planer om å gjøre ting noe verre for henne.

Jeg har forresten stresset utrolig mye over at jeg ikke fikk lastet opp noen video på youtube i går. Jeg filmet en video på lørdag, men siden jeg ikke var ganske sliten og utmattet etter en lang dag, ble den ikke noe bra. Jeg holder på å vlogge nå i vinterferien, og i tillegg skal jeg prøve å få filmet en ny video i morgen, men mens dere venter på noe nytt på kanalen min, kan dere gjerne ta en titt på de andre videoene mine;) Da kan du bare klikke Her.

Jeg håper at du har hatt en fin start på uken!

  • Publisert: 20.02.2017             Klokka: 22:41            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

På slutten av de mest slitsomme dagene

19.02.2017, 22:03

Akkurat nå er jeg så sliten at jeg såvidt klarer å holde meg på bena. Det har vært fullt kjør hele dagen, med både tur, vlogging, trening og mye, mye mer på programmet, og jeg kjenner virkelig at jeg har overbelastet meg selv alt for mye. I dag skulle egentlig ha vært en av de få "treningsfrie" dagene jeg har i løpet av uka (jeg har to), men siden jeg og familien har planlagt en liten tur til Stryn i morgen, måtte jeg bytte om på dagene. Derfor har jeg trent i rundt seks timer til nå på bare denne korte helgen, og jeg kjenner at det sliter på kroppen.

Nå kan jeg endelig si meg ferdig med denne dagen, og det er jeg glad for. Jeg er helt ufattelig sliten for øyeblikket, noe jeg egentlig har vært hele kvelden, og det blir bare en kort oppsummering her på bloggen i dag. Jeg har vært i full gang med å vlogge de siste dagene, og jeg kommer naturligvis til å dra med meg kameraet på tur i morgen også;) Så da er det bare å glede seg til en ny vlogg på youtubekanalen min, Thoffies Makeup!

Vi blogges!

  • Publisert: 19.02.2017             Klokka: 22:03            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 0

I dag har jeg vunnet

18.02.2017, 21:55

I dag har det vært en utrolig vanskelig dag. Ikke en sånn normal vanskelig dag som jeg har så å si hele tiden, men en helt ubeskrivelig vanskelig, utfordrende og tøff dag. Alt gikk vel litt skeis allerede i morges. Mamma var som vanlig bekymret over hvor mye jeg trener, maten og alt det som følger med, og lang historie kort, så endte det med en solid krangel.

Jeg hadde ingen planer om å droppe dagens trening uansett hvor bekymret mamma var, noe jeg rett og slett aldri har gjort. Jeg har vært utrolig sliten både i kropp og sjel den siste tiden, og treningen var rimelig vanskelig å komme seg gjennom uten å falle helt sammen i gråt på gulvet. Når jeg hadde omtrent ti minutter igjen av treningsøkten kom mamma hjem fra butikken. Jeg merket hvor nedfor og trist hun var over hvordan alt er med meg og disse sykdommene og forstyrrelsene, hvor lei hun var av at dette er livet vi lever, og jeg tenkte faktisk at "nok er nok, dette går ikke mer". Jeg la fra meg vektene og skubbet treningsmatta under senga igjen, før jeg med skjelvende hender og skyhøy puls gikk og fortalte nyheten til mamma. Tårene strømmet på og jeg kjente angsten komme. Jeg vet innerst inne at ti minutter av en to timer lang treningsøkt som jeg har fem ganger i uken, ikke har noe å si på verken vekt eller muskler, men det er den kontrollen jeg så inderlig føler at jeg må ha. Når jeg føler at jeg mister kontrollen kommer angsten snikende innpå meg, og det er ingen måte jeg kan holde den unna på. 

Mamma ble forresten overlykkelig av denne lille (for min del utrolig store) hendelsen, og jeg merket på henne hvordan hun lyste opp etter at jeg fortalte det til henne. I tillegg til denne lille seieren, gjorde jeg faktisk enda en utrolig utfrodrende ting i dag. Jeg og mamma diskuterte nemlig en god del frem og tilbake om hva i alle dager vi skulle ha til middag i dag, og egentlig litt på tull fåreslo jeg kinamat. Det er en utrolig god kinaresturant ikke så lang ifra her vi bor, og vi kjøpte ofte med oss litt takeaway derifra før jeg ble syk. Det er jo supersunn mat med masse grønnsaker, magert kjøtt og egentlig ikke noe som er så veldig ulikt det vi pleier å lage til middag her hjemme, men da vi faktisk kom frem til at det var en gos ide, kjente jeg angsten komme. Igjen. Heldigvis klarte jeg å si til meg selv at selv om jeg ikke vet helt nøyaktig hva som er i den maten, er det helt super mat som kroppen min ikke kommer til å merke noen forskjell på i forhold til det vi lager selv hjemme.

Så ble det faktist to seiere på meg i dag. For anoreksien, ortoreksien og treningsforstyrrelsene er det ett stort nederlag, men jeg må bare prøve å jage bort de tankene og kjempe på. Jeg kan rett og slett ikke gi opp! 

Jeg håper at du har hatt en fin dag i dag, og at du får en fin kveld videre. Jeg for min del har vinterferie nå denne uken, noe jeg vet at kommer til å bli veldig vanskelig. Uansett, jeg kan vel ikke gjøre noe annet enn å bare komme meg gjennom, kan jeg vel?

  • Publisert: 18.02.2017             Klokka: 21:55            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 1

Tilbake til innleggelse?

14.02.2017, 21:37

Akkurat nå føler jeg at jeg har gått utrolig mange steg tilbake. Tilbake i sykdommen, tilbake i tankene, men samtidig er ting helt annerledes nå enn hvordan de var før. Da jeg ble innlagt for snart tre år siden var det fordi jeg hadde sultet meg og var veldig svak og spinkel, men nå er tanken om å sulte seg helt uvirkelig. Ortoreksien og treningsfrostyrrelsene har tatt litt over for anoreksien, men tro meg, den er der fortsatt, bare litt annerledes enn før. Nå spiser jeg en god del og alt -og da mener jeg vikelig alt- er så sunt som jeg kan få det, men likevel går jeg i minus. Jeg har begynt å trene meg sykere, og selv om det kanskje virker som om jeg er supersunn, frisk og rask uten noen form for vanskeligheter, er jeg sykere enn noen gang før.

De siste månedene har jeg begynt å trene rundt to timer hver dag. Det er ikke sånn "halvveis trening" hvor jeg tar en god del pauser og mange av øvelsene er ganske lite krevende, det er det helt motsatte. Jeg trener to timer i strekk hver eneste dag, uten pauser eller lette øvelser, det er fullt kjør hele tiden med både cardio og styrke. For en nokså frisk person er nok treningen jeg går gjennom helt prima, men innerst inne vet jeg at den er alt annet enn det for meg.

Selv om jeg ikke helt tørr å innse det, vet jeg at jeg bruker stadig mer enn jeg får i meg. Det er nemlig ikke sånn at så fort jeg er ferdig med treningen så kan jeg slappe av. Jeg klarer rett og slett ikke å sette meg ned på noe tidspunkt i løpet av dagen, og når jeg må sitte i ro på skolen får jeg helt panikk. Da rømmer jeg vekk så fort frimunuttet starter, og setter i gang med en eller annen treningsøvelse, uansett hvor sliten jeg egentlig føler meg. Jeg tenker og tror at det å sitte å slappe av mer enn absolutt nødvendig i løpet av en dag kommer til å gjøre at jeg mister muskler og legger på meg.

Siden jeg merker hvor bekymret foreldrene og vennene mine er, prøver jeg så godt jeg kan. Jeg prøver å ikke trene enda mer, prøver å få i meg litt mer mat, men mest av alt prøver jeg å komme meg gjennom dagene. Jeg er utrolig sliten både i kropp og sjel, og innerst inne vet jeg at jeg ikke kan fortsette sånn som jeg gjør nå. Jeg går sakte men sikkert ned i vekt, og selv om jeg elsker følelsen av å gå på vekten og se at tallet hat blitt mindre siden sist, vet jeg at det ikke er en god ting. Dessuten har treningsforstyrrelsen gjort at en av de største fryktene er å miste muskler. Da skjønner jeg jo at å gå ned i vekt til slutt vil gjøre at jeg ikke klarer å bygge eller beholde muskler lenger, for en eller annen gang er det ikke mer fett igjen å ta av.

Som sagt, så prøver jeg virkelig så godt jeg kan. Jeg spiser utrolig lett, kalorifattig mat som gjør at jeg stadig føler meg full i magen, og siden jeg rett og slett nekter å bytte den maten ut med noe annet, kom jeg for en liten stund frem til at løsningen lå i sunn mat med masse kalorier og proteiner. Ihvertfall for øyeblikket. Det var rimelig tøft å innse hvilken mat som kankje var den eneste løsningen sånn som situasjonen er akkurat nå, for den gir meg så mange minner jeg helst vil glemme for godt. For noen dager siden dro nemlig jeg og mamma i butikken for å kjøpe usaltede nøtter, noe jeg ble tvunget til å spise da jeg var innlagt UPA. Den gangen måtte de rett og slett stappe i meg så å si alt de kunne finne av kaloririke ting, for de klarte ikke å hindre vekten i å fortsette å gå nedover. På den tiden var jeg så tynn og skrøpelig at hjertet mitt begynte å svikte, og når jeg tenker tilbake på det i dag skjønner jeg hvor ille det var. Uansett, jeg har begynt å prøve desperat å få i meg en liten håndfull med nøtter de siste dagene, og selv om dere sikkert tenker at det er helt tåpelig, så er det ufattelig vanskelig å gjennomføre.


 


 

Akkurat nå har jeg stående en liten boks med nøtter i kjøkkenskapet, sånn at jeg helt enkelt kan ta noen nøtter mellom måltidene. For øyeblikket synes jeg at cashewnøtter er best, og siden det er viktig for meg at det jeg spiser skal være godt, er det bare enda vitkigere at det jeg skal spise ekstra smaker godt og er noe jeg faktisk har lyst på. Jeg håper bare at jeg klarer å holde det gående.




I dag har det som vanlig vært full fart fra morgen til kveld, og nå er jeg mildt sagt utslitt. Jeg hadde en utrolig tøff start på dagen i dag, hvor jeg rett og slett var så sliten i hodet at alt føltes helt fælt, tragisk og meningsløst. Heldigvis kom jeg meg gjennom skoledagen på magisk vis, og det er jeg faktisk stolt av! 

Jeg håper at du har hatt en fin tirsdag!

 

 

  • Publisert: 14.02.2017             Klokka: 21:37            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Fridager uten fri

10.02.2017, 21:47

På dager som dette lurer jeg alltid på hvordan andre har det. Jeg får rett og slett helt angst av fridager, og når en fridag i tillegg er en av uka sine få "treningsfrie" dager, blir det bare enda verre. Jeg klarer ikke å sette meg ned, det må skje noe absolutt hele dagen, og tankene vil ikke la meg være i fred. Dessuten begynner tvangstankene å komme tilbake. De er heldigvis ikke rukket å bli like ille som da jeg ble innlagt for snart tre år siden, men de styrer store deler av dagen min. For det meste handler de om ting jeg må gjøre for ikke å legge på meg eller miste musklene mine, men det er så rare og ufattellige ting at ikke engang jeg skjønner hvorfor jeg tror at det har noe med vekt og kropp å gjøre. 

Jeg kan si med hånden på hjerte at det har vært en slitsom uke. Tankene tidligere i uken gikk fort til hvor mye jeg gruet meg til torsdagen, for jeg visste at det kom til å bli en tung og krevende dag. På skolen har vi nemlig en diger greie vi kaller "Grand Prix", hvor hver av klassene skal velge ut en kjent melodi, skrive ny tekst til den, lage sceneshow og kostymer, for så å til slutt opptre foran ett helt folkehav av spente foreldre, familie, venner og bekjente.

På torsdag braket det hele løs, og dagen bestod av kjøring til og fra skolen, øving og generalprøver. I tillegg stod trening oppført på timeplanen. Jeg har rett og slett hatt så lite energi og overskudd i det siste at jeg ikke orket å legge om på rutinene, så det endte med at jeg måtte flette disse timene med trening inn i programmet. Da dagen endelig kom kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å holde hodet hevet og -prøve å- ha lave forventninger til dagen jeg hadde i vente, og sjokkerende nok gikk det helt fint! Jeg var på skolen og øvde sammen med klassen lenger enn jeg hadde bestemt meg for på forhånd, og treningen gled fint inn blandt kjøringen til og fra skolen. 


 


 

Det var en slitsom kveld, men jeg kom meg gjennom. Jeg kjenner faktisk litt på kroppen at det har vært en slitsom uke, og jeg skjønner selv at jeg i utgangspunktet sikkert hadde hatt godt av å la meg selv slappe litt av.

Akkurat det har ihvertfall ikke skjedd i dag. I dag har vært en sånn dag hvor jeg bare har måttet prøve å komme meg gjennom uten alt for store sammenbrudd, og heldigvis har det gått helt fint. Nå kjenner jeg tankene om at jeg ikke kan sitte i ro komme snikende, og selv om jeg ikke har energi til å jage dem bort, skal jeg prøve likevel. Det begynner å bli ganske sent, så snart er det på tide med kveldens porsjon havregrøt;)

God helg alle sammen!

 

  • Publisert: 10.02.2017             Klokka: 21:47            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Kommer jeg noensinne til å bli frisk?

08.02.2017, 21:12

Akkurat nå klarer jeg så vidt å holde meg på bena. Jeg nekter å la meg selv slappe av på noe tidspunkt, og når tankene sliter meg mer og mer ned for hvert sekund som går, ender det ofte som dette; jeg føler at jeg må gjøre noe aktivt til enhver tid på dagen, og når kvelden kommer er jeg helt utslitt. De siste dagene har jeg ikke klart å holde meg på skolen gjennom hele dagen, og akkurat det er tankene sin feil. De surrer rundt i ett digert kaos av trening, mat, rutiner og tvang, men mest av alt hvor dypt og inderlig jeg hater kroppen min. For det gjør jeg virkelig.

Jeg husker ikke lenger hvordan jeg hadde det for noen måneder siden. Jeg føler at hver ny måned er helt annerledes og byr på både nye og gamle følelser, tanker og rutiner, men alt i alt føler jeg at det bare går verre og verre. Jeg kjenner at tvangen kommer tilbake, og jeg har ikke energi eller tankekraft til å holde den borte. Da ender det med at jeg lager meg enda flere rutiner som sliter meg ned og gjør hverdagen vanskeligere.

I dag var det som vanlig trening som stod på planen med det første jeg kom inn døren hjemme. Jeg lot meg selv sitte stille i noen minutter med en kald Burn Zero og ett lite eple før jeg satte i gang, og heldigvis følte jeg at det hele gikk ganske greit. Jeg hadde nok energi til å gjøre alle øvelsene jeg pleier og tankene tok ikke helt over og ødela alt. Likevel er det ikke riktig. Jeg prøver å si til meg selv at jeg gjør det fordi jeg vil og fordi jeg liker å trene, men det er bare tvang. Hodet mitt er fylt av tvangstanker om alt jeg må gjøre for å kontrollere vekten og beholde musklene, og treningen tar bare mer og mer over. Jeg kan ikke gjøre noenting uten at treningen skal være i bakgrunnen, og jeg har så god kontroll på alt at jeg ikke har noe kontroll likevel.

  • Publisert: 08.02.2017             Klokka: 21:12            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Jeg klarer aldri å slappe av

04.02.2017, 22:22

Som vanlig har denne lørdagen vært ett digert kaos av oppturer og nedturer. Det hele begynte med ett lite stikk av redsel og frykt for hva dagen ville bringe, men etter bare en kort stund følte jeg at jeg danset på en rosa sky. Jeg bestemte meg nemlig for å stille meg på vekten og veie meg i morges, og da vekten viste at jeg ikke hadde lagt på meg siden sist, kunne jeg endelig sukke lettet ut.

Jeg vet ikke helt hvor ting begynte å gå nedover. Ting føltes greit både før og etter frokost, men på ett eller annet tidspunkt falt jeg helt sammen. Jeg er bare så utrolig sliten, og bare det skjer en liten bagatell som ikke burde ha noenting å si for hvordan humøret mitt er og dagen min går, faller både jeg og hele verdenen min sammen. Dessuten blir alt mye vanskeligere på disse dagene da jeg har "treningsfri". Jeg ender opp med å føle at jeg rett og slett ikke kan sette meg ned og slappe av ett eneste sekund i løpet av dagen, og at det må skje noe hele tiden.

Akkurat nå er jeg så sliten og utmattet at jeg såvidt klarer å holde meg på bena. Det er like før jeg bare mister alt jeg har i hendene ned i grøten som står på kok foran meg, og jeg kjenner tårene presse på. Jeg klarer ikke å la meg selv slappe av, og når tankene suser rundt og bryter meg litt og litt sammen for hvert sekund som går, ender det ofte sånn.

Jeg hadde virkelig ikke inspirasjon, motivasjon eller lyst til å legge ut noe på bloggen i dag, men jeg mer eller mindre tvang meg selv til å gjøre det likevel. Dessverre må jeg bare si meg ferdig for dagen med disse få ordene. Jeg er rett og slett så sliten at jeg ikke klarer å tenke klart, og da kommer det ikke mange fornuftige ord og setninger ut av meg. For øyeblikket står jeg på kjøkkenet og lager til kveldens porsjon med grøt, og selv om jeg vanligvis ser frem i mot hvert ett måltid jeg skal spise i løpet av dagen, vil jeg helst bare legge meg rett ned. Jeg vil bare hyle og skrike av frustrasjon og sinne over hvor fælt alt er, hvor fælt livet mitt er, men jeg vet at det ikke hjelper. For hva har vel noensinne hjulpet?

  • Publisert: 04.02.2017             Klokka: 22:22            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 1

Jeg er redd for å bli frisk

30.01.2017, 20:54

Etter rundt tre år med kjemping og slit husker jeg ikke lenger hvordan en vanlig dag føles. Helt siden jeg ble syk har hver eneste dag bestått av rutiner og tvang, sammensveiset med tanker og depresjon, og jeg husker ikke sist gang jeg stod opp en morgen uten å mer eller mindre bli slått i bakken av tankene. Noen dager er verre enn andre. En dag kan jeg føle at jeg ikke er noe annet enn anoreksien, treningsforstyrrelsene og depresjonen, mens dagen like etter kan virke lys og uten problemer. For det meste. Etter noen timer med litt gode tanker og inspirasjon til å få det bedre her i livet, kommer frykten for akkurat det; å få det bedre.

Tankene om at jeg en dag kan bli mer eller mindre helt frisk og at alle problemene, smerten og sorgen en dag kan være visket helt bort, skremmer meg faktisk mer enn jeg tror noen kan forestille seg. Det gjør meg usikker på alt jeg er, og spesielt hvem jeg er. For, hvem er jeg egentlig uten dette? Hva ville jeg fylt dagene mine med om det ikke innebar de gode gamle rutinene, tankene, depresjonen og de utallige timene med trening og anger over hver en bit jeg tar?

Jeg har aldri fått noen form for oppmerksomhet eller medfølelse fra andre enn foreldrene mine. Jeg ble syk og innlagt på grunn av ting de andre på min alder aldri hadde viet en tanke til, og de skjønte naturligvis ikke hva en "spiseforstyrrelse" -og ihvertfall ikke anoreksi- var. Tiden gikk og flere og flere fikk greie på at jeg var syk og hva som var galt med meg, men jeg fikk aldri den oppmerksomheten jeg så sårt trengte.

Jeg vet faktisk ikke om det bare er det faktum at jeg aldri har fått nok oppmerksomhet som skaper frykten, eller om det rett og slett er ren og skjær redsel for det ukjente. Eller, det er jo faktisk ikke ukjent engang. Jeg var jo helt vanlig for noen år siden, men problemet er at jeg ikke er den personen lenger. På noen måte. Jeg har ikke de samme interessene, de samme drømmene og de samme gledene som den gangen, og dessuten vet jeg ikke helt hvilke interesser, drømmer og gleder jeg har nå heller. Alt er bare ett kaos av tanker, tvang og depresjon, og spesielt tvangen gjør at jeg ikke helt lar meg selv gjøre det jeg virkelig vil.

Denne helgen har faktisk gått ganske bra. Treningen på lørdag gikk rimelig smertefritt for seg, og dagen i dag uten trening har også gått helt fint. Det er vel akkurat slike dager som gjør at jeg begynner å tenke på hvor redd jeg faktisk er for å bli frisk, men det er vel bare en tanke jeg må vende meg til. For ett helt liv med denne sykdommen, sorgen og tankene er ett liv jeg ikke vil leve.

  • Publisert: 30.01.2017             Klokka: 20:54            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 0

Virkeligheten min er alt annet enn normal

25.01.2017, 21:41

Noen dager faller jeg helt sammen. Tankene, følelsene og livet generelt tar tak i meg og får alt til å føles meningsløst og tomt. Noen dager faller jeg helt sammen i en endeløs gråt som kommer av en blanding av sorg, fortvilelse og sinne. Jeg kan gråte til det ikke lenger er igjen mer gråt inni meg, tro at jeg er på vei oppover, og faller like fort tilbake til det mørke, triste hullet jeg var i. Noen dager faller jeg helt sammen, men sorgen klarer ikke å trenge gjennom. Eller kanskje er det jeg som ikke lar den synes. Jeg kan være så langt nede at jeg ikke klarer noe annet enn å stå midt på gulvet og fundere på hvorfor i alle dager jeg ikke gjør noe annet enn å bare stå der, men tankene når på en måte ikke opp til hode. De bare ligger der og flyter rundt. De erter og pirrer, prøver å overbevise meg om at det ikke er noe håp for meg, at jeg bare må gi opp.

Noen dager er verre enn andre, følelsene og humøret går opp og ned som en karusell, men jeg kan ikke huske sist gang jeg hadde en dag uten dette. Jeg våkner hver eneste morgen og disse tankene, følelsene, tvangen og sorgen faller inn i hodet mitt som en vond drøm. Problemet er at det ikke er noen drøm, det er virkeligheten. Min virkelighet. Jeg var faktisk hos helsesøster for å snakke om alt dette i dag, men jeg kom meg ikke lenger enn til "jeg står opp, og det første jeg tenker på er.." før jeg brast ut i gråt. Når jeg sier det høyt faller det meg bare inn hvordan ting er, og hvordan jeg faktisk har det. Vanligvis tusler jeg bare rundt i mine egne tanker og lar ingen andre enn mamma og den stakkars, forvirrede hunden min høre, og da kan jeg av og til bare late som det er akkurat det: En vond drøm som vil ta slutt om bare en liten stund. Men etter noen år med dette vet jeg at jeg ikke bare kan late som, drømme meg bort, og heller ikke skjule det faktum at dette er virkeligheten min.

Jeg var faktisk i ganske godt humør etter skolen i dag. Jeg visste at en deilig, kald Burn Zero stod i kjøleskapet hjemme og ventet på meg, tankene var merkelig nok dekket av ett lite slør med "det ordner seg snart", og treningen føltes ikke som en diger byrde. Så vet jeg ikke helt hva som skjedde. Gleden varer vel bare ikke evig, og jeg falt sammen i ett kaos av tanker og følelser så fort treningen var unnagjort. Jeg var heldigvis snar med å komme meg ut av huset og fikk humøret opp igjen, og nå sitter jeg godt plantet i sofaen med en kald kopp vann, tøfler på bena og trøtte øyne. Det har vært en lang dag, og nå skal jeg bare prøve å slappe av resten av kvelden.

Når dette innlegget er ferdig skrevet og publisert på bloggen, er det på tide med kveldens vanlige porsjon havregrøt, og etter det får jeg bare ta ting som det kommer. For sånn er vel bare livet. Jeg kan ikke ha kontroll over alt som skjer til enhver tid av døgnet, og heller ikke forvente at alt jeg har planer om at skal gjøres, blir gjennomført. For sånn er det bare. Livet er uforutsigbart, og jeg kan ikke annet enn å prøve så godt jeg kan å holde følge.

  • Publisert: 25.01.2017             Klokka: 21:41            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Vær stolt av alle de små seirene

22.01.2017, 00:14

Det har virkelig vært noen rare dager. I begynnelsen av uka bestemte jeg og mamma oss for at vi rett og slett var nødt til å veie meg, siden hun var sikker på at jeg har gått en god del ned i vekt de siste ukene. Selv om jeg får mer eller mindre panikk av å veie meg, gikk jeg med på det denne ene gangen, og etter det ble alt helt merkelig. Jeg har faktisk følt at ting har gått ganske fint de siste ukene, men etter veiingen var det som om alt falt helt sammen rett foran øynene på meg. Vekten viste nemlig mye lavere tall enn hva den gjorde sist -noen måneder siden-, og jeg har dessuten fått utrolig mye mer muskler siden den gang. Med andre ord så har jeg gått ned ganske mye den siste tiden.

Det ble en skikkelig diskusjon om hva i alle dager vi skulle gjøre. Jeg skjønner såklart at jeg bare fortsetter å gå ned i vekt hvis jeg fortsetter som dette, men det er likevel mye å ta innover seg på så kort tid. Eller egentlig på hvilken som helst tid. Forrige gang jeg var motivert nok til å skulle prøve å gå opp i vekt, hadde jeg hatt en utrolig dårlig periode hvor jeg var så langt nede at jeg vurderte å ta livet mitt, og ikke engang etter det var noen enkel avgjørelse.

Jeg har ikke planer om å gå opp i vekt med det første. For øyeblikket skal jeg bare fokusere på å lære meg å slappe mer av med treningen og prøve å ikke gå mer ned i vekt, to ting jeg har en mistanke om at henger litt sammen. I dag bestemte jeg meg faktisk for noe som var utrolig vanskelig, men jeg føler bare glede og stolthet over at jeg gjorde det. Etter trening i dag dro jeg og mamma av gårde til butikken for å kjøpe noe jeg har hatt lyst til å teste ut, nemlig en såkalt protein pudding. Jeg tok en titt på disse for noen dager siden, og det at de var uten tilsatt sukker, hadde lite fett og karbohydrat, og at de i tillegg inneholdt masse protein, gjorde meg veldig interessert i å smake!

Jeg har en helt fast rutine for hva jeg spiser både på skolen og i helgene, og noe i nærheten av denne her står virkelig ikke på lista. Men for å berolige foreldrene mine og vise både meg selv og dem at ting kommer til å ordne seg, spiste jeg denne lille protein puddingen til lunsj i dag.

Jeg er utrolig stolt av meg selv for å ha spist denne i dag! Selv om det sikkert virker som en utrolig liten ting som ikke burde bety noen ting her i livet, så er sånne ting merkelig vanskelig for meg, og da føles det som en liten seier å gjennomføre. Den smakte forresten utrolig godt, og jeg håper at det ikke er siste gangen jeg spiser en sånn;)

Alt i alt så har jeg hatt en ganske fin dag i dag, og det håper jeg at dere har hatt også!

Vi blogges!

  • Publisert: 22.01.2017             Klokka: 00:14            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Jeg har mistet meg selv

19.01.2017, 21:56

Akkurat nå føler jeg at jeg er helt tilbake ved startstreken. For rundt ett halvt år siden bestemte jeg meg for at jeg ville prøve så godt som bare mulig og få snudd sykdommen, men etter bare noen måneder har alt gått helt galt. Anoreksien og ortoreksien har tatt tak i hver sin del av meg og ristet all motivasjon og glede bort, noe som har endt i så mye frustrasjon og forvirring at jeg på ett tidspunkt ga helt opp. Igjen. Jeg begynte å spise mindre og trene mye mer, mer enn jeg noensinne har kunnet forestille meg, og nå vet jeg ikke helt hvor og hvem jeg er lenger. Igjen.

Jeg har ikke våget å veie meg på flere måneder, men spesielt mamma har nevnt støtt og stadig at jeg har blitt tynnere den siste tiden. Selv om jeg rett og slett ikke klarer å se sånne ting i speilet har jeg tenkt tanken selv, og jeg vet at det er treningen sin feil. Jeg har brent av så å si alt av fett på kroppen min og byttet det ut med muskler, og det at selv jeg innser det sier litt om situasjonen. Det er nemlig en psykose. Jeg ser meg i speilet, på bilder, selv en refleskjon i vinduet, og jeg ser noe som ikke er der. Likevel er jeg overbevist om at det jeg ser er sannheten, for hva ellers, men når jeg ser på tallene på vekten og hører på det andre sier skjønner jeg at det er galt. Men på ett eller annet tidspunkt begynner jeg naturligvis å tvile på det mamma preker ustoppelig om, for det er jo bare hun som sier det. Med en gang ordet anoreksi, spiseforstyrrelser, trening eller mat blir nevnt i offentligheten er det som om alt blir satt i sakte film. Alle nøler og prøver nok desperat å komme opp med noe smart og passende å si, men det er likevel som om de prøver å feie vekk det faktum at jeg er syk. Og jeg feier det ikke vekk, ikke engang legger jeg skjul på eller pynter på sannheten, selv om den er vondere enn de fleste kan forestille seg.

Jeg tenker ofte at jeg skulle ønske at jeg fikk sjangsen til å bli enda sykere da det hele startet. Jeg ble aldri så tynn som jentene på de avskrekkende bildene en finner overalt på internett, noe som nesten er ett slags kjennetegn på anoreksi. Skjelettet skal stikke ut til alle kanter, det skal aller helst være rør i nesa og en skal være plassert i ett kaldt, isolert sykehusrom. Jeg fikk aldri noen av disse tingene. Kroppen min var dekket av ett tynt lag dun, jeg hadde noen såkalte "utstikkere" som legen min kalte det, og sykehusrommet mitt så ut som ett helt vanlig soverom bortsett fra de innrissede ordene på skrivebordet som sa ting som "la meg dø" og "hvorfor meg?". Det var bare en person utenom mamma og pappa som besøkte meg på sykehuset, og hun forstod nok ikke hva som var galt med meg. Jeg har alltid vært åpen og ærlig om sykdommen og problemene mine, men jeg tror faktisk aldri at noen har trodd helt på meg. Det er derfor jeg skulle ønske at jeg ble så tynn som de jentene på de avskrekkende bildene; åpenbart syk, ikke engang noe spørsmål.

Men skaden er allerede gjort. Jeg kan aldri få den oppmerksomheten jeg så voldsomt trengte på ett tidspunkt, og jeg må rett og slett lære meg å leve uten den og innse fakta; med eller uten den oppmerksomheten var jeg syk. Hadde jeg latt det gå noen få uker til ville jeg sett ut som på de bildene, og kanskje verre og, for hjertet mitt begynte å bli svakt. 

Jeg brukte en god stund på å skrive alt dette, og jeg nølte virkelig før jeg bestemte meg for å legge det ut. Jeg føler at det gir en følelse av at jeg ikke har vært noe syk og at alt bare er bagateller og klaging, men det er ikke det. Jeg har vært gjennom noe jeg er sikker på at er mer eller mindre det verste ett menneske kan oppleve. Jeg mistet verken livet eller ett familiemedlem, og egentlig ikke vettet heller. Jeg har mistet meg selv.

  • Publisert: 19.01.2017             Klokka: 21:56            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Når jeg nesten ikke kommer meg gjennom dagen

17.01.2017, 21:37

Noen dager er verre enn andre. Jeg kan stå opp og føle at alt er bra, livet er vakkert og fremtiden lyser som en sol, men alt det positive kan falle sammen like fort som det kom. I dag var en sånn dag. Jeg sto opp og følte energien og livslysten blomstre inni meg, alt føltes så fint og godt, og jeg klarte bare så vidt å vente med å komme i gang med en ny dag. Så kom det bare en liten ting i veien, og jeg falt sammen uten ett eneste minne om lykken jeg hadde kjent for bare få sekunder siden. Alt er så risikabelt med livet jeg lever. Alt skal være gjort helt riktig akkurat som alltid, og om jeg prøver å endre på den minste ting er det så utrolig lett at alt faller sammen. Jeg føler at jeg mister kontroll.

Jeg satt med en god del virrende tanker store deler av skoledagen. Trening og mat lå naturligvis på toppen, men jeg kjente også på hvor utrolig fælt selvbildet mitt var. Jeg følte meg bare stygg, nytteløs og ekkel, men mest av alt ikke tynn nok. Samtidig kan jeg også tenke tanken at jeg er for tynn og at jeg må spise mer, men da kommer anoreksien løpende og gir meg en skikkelig omgang. Alle disse tankene farer gjennom hodet mitt så å si til enhver tid av dagen, men noen ganger blir det rett og slett for mye og jeg har bare lyst til å gi opp.

Jeg vurderte virkelig å droppe de to siste timene på skolen. Tankene og følelsene ble bare for mye, og til slutt visste jeg ikke helt hvordan i alle dager jeg skulle holde ut. Jeg kom meg heldigvis gjennom, og selv om jeg falt helt sammen da jeg kom meg hjem har jeg klart å komme meg på bena igjen. Etter middag dro jeg på meg regnbukse, støvler og hele pakka, og gikk rett og slett tur i noen timer. Jeg føler meg alltid så utrolig mye bedre når jeg får litt frisk luft i lungene og muligheten til å lufte tankene uten det samme gamle bråket fra huset, og det hjalp i dag også.

Jeg slenger bare med dette bildet for å minne meg selv om å smile. På dårlige dager er det så alt for lett å glemme at man en gang for ikke lange siden var glad, og da virker alt ekstra mørkt og meningsløst. "Når en er i mørket må en bare huske å skru på lyset";)

  • Publisert: 17.01.2017             Klokka: 21:37            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

I matboksen til en anorektiker

12.01.2017, 21:17

Det er helt merkelig hvordan alle disse rutinene mine blir til. Så fort jeg har fått for meg at én liten, kanskje til og med ubetydelig ting, har noe å si for vekten og kroppen min, er jeg helt fastlåst. Det er som om jeg tror at en liten forandring vil ødelegge alt jeg har av kontroll, til og med når jeg innerst inne vet at det er alt annet enn sant. Det er den kontrollen sin feil, egentlig. Alt skal være utført akkurat som vanlig, uten unntak, og om det kommer noe i veien føles det som om hele verdenen raser sammen foran øynene på meg.

I julen gikk jeg ned en god del i vekt. Jeg har ikke våget å veie meg, men jeg stoler på det andre forteller meg. Det er nok den kombinasjonen av at jeg har trent utrolig mye mer enn vanlig, i tillegg til at jeg har unngått mat så godt som bare mulig. Derfor har hverdagen blitt en stor utfordring for meg. Jeg prøver så godt jeg kan å pakke med meg en stor nok lunsj som kan gi meg energi ut skoledagen, men jeg kjenner hvor vondt alt gjør inni meg. All kontrollen jeg føler at jeg mister, og kaloriene jeg føler jeg ikke skulle hatt i meg. Alt føles som en kamp.

I dag testet jeg faktisk ut noe nytt i matboksen. Det som rett og slett alltid er med meg i skolematen er en eller annen form for frukt, og i dag endte jeg faktisk opp med en grapefrukt! Jeg har smakt grapefrukt når jeg var yngre og mer kresen, og siden jeg ikke likte det da tenkte jeg rett og slett at jeg kanskje kom til å gjøre det nå. Så jeg satset stort og skjærte opp en grapefrukt før jeg tok veien til skolen i dag tidlig, og jeg ble faktisk sjokkert da lunsjtider kom. Det er noe med smaken som er utrolig merkelig, men samtidig et det veldig tilfredsstillende. Dessuten er det noe av det sunneste en kan få i seg!

Siden jeg syntes at det var utrolig godt med grapefrukt til lunsj i dag, blir det nok det samme i morgen! Jeg merker at det er en smak en er nødt til å bli vant til, men jeg synes allerede at det er kjempegodt;)

Hva pleier du å spise til lunsj?

Vi blogges!

  • Publisert: 12.01.2017             Klokka: 21:17            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Er det verdt å dø for

10.01.2017, 21:05

Jeg ble aldri så tynn som de jentene man ser bilder av. De med ribbein så utstikkende at man kan telle alle radene, og hoftebein så synlige at man får vondt i sjelen. Jeg ble aldri så tynn. Jeg gikk ned over tjue kilo på noen måneder og hjertet mitt var i ferd med å svikte kroppen min og gi meg helt opp. Tankene mine ble til små, tikkende bomber inne i hodet mitt, og tok fra med alt som var igjen av meg selv, helt til jeg var ett helt ukjent begrep. Jeg var så ung og uvitende. Jeg hadde ikke engang hørt ordet 'anoreksi' før legen tok det opp. Å sulte ble en daglig rutine, sammen med alle de andre tingene hodet mitt påstod at jeg var helt nødt til å gjøre, som å ha på meg helt rosa klær, ha perfekt neglelakk og så mye sminke i trynet at jeg så ut som ett takras. Det virker kanskje som rene bagateller, men alle disse tingene gjorde meg tvunget til å sitte rett opp og ned i en stol dagen lang. Jeg kunne ikke ta på noe uten å tenke at jeg måtte vaske hendene, og med flere lag hudkrem på kroppen til enhver tid av døgnet, trodde jeg også at noe fælt ville skje om litt av den kom borti noe. 

Jeg skriver ikke egentlig dette innlegget for å få frem de tingene jeg følte på da jeg først ble syk. Selv om jeg ikke så direkte syk ut, var tilstanden min så ille at jeg ble innlagt. Jeg ble tvunget til å sitte helt i ro etter hver eneste lille bit de fikk i meg, og da jeg endelig kom tilbake til hverdagen var jeg blitt noe jeg ser på som "skinny-fat". Det vil rett og slett si at jeg var tynn, men det var ikke tegn til muskler. Etter det kom treningstankene sakte men sikkert. De begynte som en stor glede, ettersom det hadde vært en lang periode hvor jeg ikke fikk lov til å trene, men de utviklet seg til noe helt annet. De endte opp som ett monster. Ett monster som vokste seg større og større jo mer jeg tenke på det, og rev meg i filler enda mer enn før. 

Treningsforstyrrelser høres så pinglete ut. Det høres ut som en liten bagatell, noe som ikke kan sammenlignes med andre problemer rundt omkring i verden. Sannheten er at jeg hadde foretrukket en hvilken som helst annen sykdom enn denne. Noe som kunne blitt lindret av ett glass medisiner eller en operasjon, noe andre kunne se og synes synd på. For dette er bare meg. Dette er en uhelbredelig sykdom som ingen kan gjøre noe med. Anoreksien som første til ortoreksi, og ortoreksien som tok meg med ned i dypet til angsten og depresjonen. Jeg er en diger klump av sorg, tanker og stress, som ingen kan gjøre noe med, nemlig fordi jeg er den eneste som kan kurere dette. Jeg er den eneste utveien fra dette uendelige marerittet. Jeg trener meg sykere og tenker meg tristere, og om jeg ikke snur det kan det ta uventede vendinger. Om jeg fortsetter med dette vil jeg aldri bli lykkelig, og en vakker dag er jeg kanskje ikke her mer. Men jeg har ting å holde fast i, personer jeg vil være med og opplevelser og gleder jeg ikke vil gå glipp av. Jeg må bare vinne over meg selv først.

  • Publisert: 10.01.2017             Klokka: 21:05            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Julen har tvunget vekten nedover

02.01.2017, 22:11

Jeg kan ikke akkurat påstå at denne julen har vært bra for helsen min. Jul skal egentlig være en koselig tid med venner og familie, en tid da alle problemer i livet blir betydelig mindre og mer ubetydelige. For meg har det vært stikk motsatt. Helt siden skolen sluttet og ferien startet har jeg stresset døgnet rundt, selv om jeg ikke har noe viktig som må gjøres. Jeg har alle disse tingene jeg gjøre, de tingene jeg føler at er ett nederlag om jeg ikke gjør, og når skolen ikke er der og tar opp en god del av tiden min, ender det opp med at tankene tar over. Jeg får alt for mye tid til å tenke. Så jeg tenker og tenker og tenker, tenker helt til hodet sprekker og jeg ikke skjønner hva som er vitsen, faller helt sammen og kommer meg opp igjen til samme prosedyre litt senere.

De siste årene har juletiden i bunn og grunn vært utrolig slitsom og utfordrende, men jeg har aldri opplevd en så fæl førjulstid og romjul. Alt gikk bare galt fra første dagen med fri, og selv om julemiddagen og middagsbesøkene har gått helt greit, føler jeg at jeg har gått mange steg tilbake i spiseforstyrrelsene. Jeg har latt dem vinne. Havregrøten jeg har hatt fast til frokost og kvelds er naturligvis den samme, men alt annet har falt helt sammen. Jeg gleder meg til hver en bit jeg skal ta i løpet av dagen, men når jeg først skal spise ender det opp med å bli ett måltid uten nytelse, og nesten uten kalorier også. Det er merkelig at så mye kan forandre seg i løpet av bare noen få uker. For noen uker siden var jeg helt fylt av motivasjon for å få ett bedre 2017, få orden på tankene og en sunnere treningsrutine som ikke sluker opp hele livet mitt, men også å klare å spise litt mer og legge på meg etter en stund. Akkurat nå føles det som om den motivasjonen har snudd helt.

Jeg kan vel på ett eller annet vis se selv at jeg har blitt litt tynnere denne julen, men likevel klarer jeg ikke å ta det innover meg på riktig måte. Det tar meg bare flere skritt tilbake og innover i anoreksien, noe som føles som ett lite nederlag med tanke på at jeg følte at det gikk så bra før ferien. Da økte jeg litt og litt på spesielt lunsjen, prøvde å venne meg til tanken om små mellommåltider, og hadde til og med en følelse av at treningen gikk bra og ga meg mer energi enn den tok. Jeg kan ikke si at det samme gjelder i dag.

  • Publisert: 02.01.2017             Klokka: 22:11            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 0

Hva om jeg ikke egentlig vil?

28.12.2016, 21:37

Jeg er rett og slett helt utslitt. Jeg vet ikke om det bare sitter igjen fra de to dagene med besøk og den ene fellesmiddagen vi hadde, eller om det har vart lenger enn som så. Jeg vet bare at jeg er helt utslitt. Hodet mitt er fylt med alle slags tenkelig tanker og følelser, og jeg har ennå den merkelig følelsen av tomhet. Det hadde vært fint å kunne legge skylden på depresjonen, men i det siste har den vært lite til stede. I hvert fall den gode gamle depresjonen. Den siste uken har jeg hatt den følelsen av at ingenting gir mening og at livet er helt og fullstendig verdiløst -noe jeg liker å se på som 'den gode gamle depresjonen'-, men jeg får i tillegg små drypp av en ren, fantastisk lykke. Disse små dryppene varer ikke lenger enn i noen få sekunder, maks ett minutt eller to, før den vanlige tomheten legger seg som ett belegg rundt meg.

Utmattelsen i hodet og sjelen fører naturligvis til at kroppen gjør det samme etter en stund. Når jeg har brukt en hel dag på tanker, stress, angst og -ofte- sorg, i tillegg til at jeg trene og ikke tillater meg selv å sitte ned og ta en pause før sent på kvelden, blir jeg ofte helt utmattet og tom for energi om kvelden. Jeg tror dessuten at jeg aldri har stresset så mye som nå i det siste. Alt er stress. Treningen og maten tar som vanlig en soleklar førsteplass, men bloggen, youtube og alt det som følger med får også en fin plass på pallen. Jeg er bare livredd for alt som kan gå galt. Jeg kan gi opp eller aldri bli noe vellykket, men jeg er merkelig nok også redd for at jeg ikke egentlig vil. For hva om det ikke egentlig er dette jeg vil? Hva om jeg egentlig gjør dette uten lykke, og bare tvinger meg selv til å tro at det er min vei her i livet. Jeg føler rett og slett at jeg må ha veien klar foran meg, for jeg vet ikke om jeg har råd til å ta flere gale valg.

Men hva kan man vel gjøre?

  • Publisert: 28.12.2016             Klokka: 21:37            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 0

Jeg kunne ha dødd

21.12.2016, 21:22

Jeg kunne ha dødd. På bare noen få måneder hadde jeg gått ned en stor prosentdel i vekt, og jeg var svakere enn noensinne. Alt forandret seg så fort. Jeg gikk fra å være en elleve år gammel jente uten så mange tanker og bekymringer om hvordan livet burde være, til å sulte meg selv fordi jeg ikke så noen annen utvei fra tankene. Det tok bare en sommer før hjertet mitt begynte å bli svakere. Verken jeg, foreldrene mine eller legene visste noe om det der og da, men nå vet vi. Hadde jeg ikke blitt lagt inn på UPA ville jeg mest sannsynlig vært død nå. Det er en merkelig tanke. Hadde jeg fortsatt med å sulte meg selv på den måten ville hjertet blitt svakere og svakere, og til slutt ville det ikke vært vekten som drepte meg, men hjertet som ikke klarte mer. Selv om vi ikke visste at ting begynte å gå galt inni meg også, hadde vi en anelse. Jeg husker spesielt godt en dag jeg stod i dusjen. Jeg var midt i en utmattende prosess med å påføre balsam for minst tredje gang (en av tvangstankene), da en fæl kvalme slo innover meg. Jeg vet ikke hvordan jeg kunne vite det akkurat der og da, men jeg begynte likevel å rope på mamma fordi jeg visste at noe kom til å skje veldig snart. Jeg ropte så høyt jeg bare maktet, men til slutt fikk jeg bare ut en lav hvisking. Så jeg surret den spinkle, våte kroppen min inn i ett håndkle og dro meg inn på kjøkkenet, hvor jeg falt sammen. Alt gikk svart og jeg bare lå der. En tolv år gammel jente uten noen anelse om hva hun hadde gjort galt med livet. 

Så var jeg innlagt på UPA i noen uker. Vekten gikk først ned før den bestemte seg for å sakte men sikkert gå opp, slik som legene ville. Jeg var helt overbevist om at alle prøvde å lure meg til å gå opp i vekt, og de stundene jeg husker aller best er de hvor jeg følte meg aller verst. Men etter en stund var jeg ute. Jeg måtte likevel dra på ukentlige vektkontroller og det var mye oppfølging av BUP, men jeg var ute. Ute fra fra stedet som drepte meg innvendig og reddet meg utvendig. Men jeg er her likevel, og jeg ville ikke endret på noe. Denne kampen har gjort meg til akkurat den personen jeg er i dag, og selv om jeg ikke er helt sikker på hvem denne personen er, vil jeg ikke være en annen.

Ting har forandret seg så ufattelig mye på bare tre år. På en måte føler jeg at det går oppover og at ting går bedre, men på en annen føler jeg at jeg ikke kommer til å klare det. Ikke kommer til å klare å slutte å tenke på dette, og leve i denne vonde, smertefulle sirkelen. Men mest av alt er jeg redd for å gi opp. Det er nemlig to måter å gi opp i denne situasjonen. Den ene er å gi opp på den måten at jeg ikke orker å telle kalorier, spise sunt og trene hele tiden, og det er vel den gode måten. Den andre måten, den jeg er mest redd for, er den hvor jeg lar depresjonen ta over, og gir opp på selve livet.

I dag har det gått helt greit. Jeg har klart å legge tankene om trening litt på hylla, og vært litt sosial og gjort ting jeg faktisk har hatt lyst til. Selv om ferie er noe utrolig krevende og vanskelig for meg, tror jeg at jeg har godt av disse dagene uten skole. Sove litt lenger og ha litt mindre å tenke på. Forhåpentligvis.

 

  • Publisert: 21.12.2016             Klokka: 21:22            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 1

En merkelig følelse av tomhet

16.12.2016, 21:53

Selv etter en lang uke føler jeg meg ikke noe særlig sliten. Uken har fløyet av gårde fortere enn jeg har rukket å registrere, og humøret har gått opp og ned uten stopp. En dag føler jeg at jeg kan ta over verden idet jeg står opp om morgenen, men så fort jeg har kommet meg ut døren hjemme ser jeg verken glede eller mening med livet. Dessuten har jeg hatt en merkelig form for tomhet. Jeg kan føle at alt gir så mye mening og at livet er helt fantastisk, samtidig som jeg helst vil legge meg ned på bakken og gråte meg selv i søvn.

Selv om det har vært mye opp og ned denne uken, har jeg heldigvis ikke falt helt sammen. Jeg har verken vært høyt oppe i skyene eller langt nede i dypet. Det har egentlig vært ganske middelmådig, noe som føles utrolig merkelig. De tidligere ukene har det vært ganske så annerledes, mest med tanke på hvor glad og trist jeg har vært. Vanligvis er det noen dager jeg er så langt nede at jeg ikke kan se hvordan i alle dager jeg skal komme meg opp igjen, samtidig som den samme dagen kan inneholde helt fantastiske -men korte- øyeblikk. Jeg kan ikke si at jeg opplever hele dager hvor ting er bra, for det er rett og slett ikke sant. Jeg kan ha små glimt av ekstrem glede, men utenom det føles det ofte veldig mørkt.

Jeg tror at en stor grunn til at denne uken har vært sånn, har vært at jeg rett og slett ikke vet. Jeg vet ikke om jeg er tynn eller ikke, om livet gir mening eller ikke, og heller ikke hva jeg vil gjøre med livet, selv om jeg egentlig vet. Alt er så uvisst, så uavklart. Jeg vet verken frem eller tilbake, og da tar en form for angst over. I livet jeg lever akkurat nå trenger jeg å ha ting planlagt og lagt frem foran meg slik at jeg vet hvilken vei jeg skal gå. Om ikke ender det bare opp med at jeg faller helt sammen i ett kaos av stress, gråt og tanker som svirrer rundt uten stopp.

Dagen i dag har egentlig gått helt fint, selv om jeg hadde ett lite tilfelle av den gode gamle faen-jeg-må-trene-mer følelsen. Men utenom det har alt gått ganske lett. Skoledagen gikk fint, jeg kom meg gjennom dagens planlagte trening, og jeg og mamma fikk endelig pyntet ferdig årets pepperkakehus. Litt utpå dagen i dag kom i tillegg storebroren min på besøk, og derfor ble det taco til middag. Og det er virkelig lenge siden jeg har spist!

Det ble såklart guacamole til tacoen i dag, og jeg fikk se den søteste avokadoen jeg noensinne har sett! Kan det bli bedre?

Nå står jeg godt plassert på kjøkkenet og koker kveldens porsjon grøt. Det er håndball på tv'en og familien skriker og hyler som ett forsøk på å få Norge til å vinne. Etter jeg kom ut av dusjen i dag bestemte jeg meg faktisk for å være litt ekstra grei med ansiktet mitt, og tok en såklat 'nose strip' som jeg fikk i årets julekalender. Det føles alltids godt å få presset litt ansiktspleie inn i de vanlige rutinene;)

Har du noen planer for helgen?

Vi blogges!

  • Publisert: 16.12.2016             Klokka: 21:53            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 1

Kommer jeg noensinne til å bli frisk

06.12.2016, 21:01

Uansett hvor hardt jeg prøver, klarer jeg ikke å se for meg hvordan andre på min alder har det. Hva de gjør på fritiden, hva de spiser og hvordan de tenker, alt er bare en helt annen verden for meg. De siste årene har hverdagen min blitt snudd helt på hodet, også for hele resten av familien. Vi kan ikke ha middag før klokka fire, alle planer må være godt planlagte på forhånd slik at de ikke skal komme i veien for rutinene mine, og jeg er så og si aldri med noen etter skoletid. Hele livet mitt har tatt en helomvending i forhold til slik det var før, og det er mer slitsomt enn jeg makter å forklare. Alt jeg gjør er ting jeg enten må gjøre, eller føler at jeg må gjøre, og jeg kan ikke huske sist gang jeg gjorde noe jeg faktisk ville. Hodet og tankene mine har tatt over hver eneste lille bit av livet mitt. Prioriteringene mine, det sosiale livet, selvfølelsen, rett og slett alt, og spesielt det jeg hadde før. 

Så kommer spørsmålet, "hva vil det si å være frisk?". Ikke "frisk" som i at man ikke har influensa og ikke er forkjølet, men "frisk" som i frisk fra dette. Frisk fra tankene, rutinene, sorgen og smerten. Det er nemlig ikke slik at jeg er frisk når jeg har nådd en normal vekt, og heller ikke når jeg begynner å spise normalt. Det ligger så utrolig mye bak alt dette, så mye at ikke engang jeg vet helt hva det er. Det er oftest som en uendelig rundgang som begynner med selvbilde og slutter med sorg, før den går rett over på selvbilde igjen. Det er nok det som ligger i grunn for alt. Selvbildet. Jeg har aldri vært fornøyd med kroppen min, selv om jeg ikke brydde meg noe særlig om den før jeg ble syk. Men det gjorde alltid vondt å bli kalt tjukk og stygg, uansett om jeg lot det gå innpå meg eller ikke. Nå hater jeg kroppen min mer enn noensinne, men redselen for å forandre på den er likevel altfor stor og skremmende. Da jeg først ble syk var det nok tankene på at jeg kunne forandre på kroppen min som gjorde at jeg bare ble sykere og sykere. Tankene om at det jeg ikke likte på kroppen min kunne forsvinne om jeg sultet meg, og at det ville gjøre meg lykkelig. "Drømmekroppen" var det. Det var den jeg letet så desperat etter, for den jeg hadde var aldri bra nok. Verken for meg eller andre. Jo mer jeg sultet meg, jo tynnere ble jeg, og tankene ble til en diger floke av alt jeg ønsket, ville, ikke ville, måtte og ikke maktet. Drømmene mine ble knust en etter en, for hva ellers? Hvordan kunne jeg holde på en drøm når alt jeg ville ha var drømmekroppen?

Helt ærlig tror jeg aldri at jeg kommer til å bli helt frisk. Det kommer mest sannsynlig alltid til å ligge igjen noen tanker om både selvbilde, trening, mat og meningen med livet mitt, og noen dager kommer de til å være verre og mer uutholdelig enn andre. Jeg føler ofte på meg at jeg er på god vei mot ett 'normalt' liv, men noen dager faller jeg rett ned. Ned i ett dypt, svart hull som tar alt av energi, selvfølelse og glede ut av meg, og etterlater meg med intet. Ingen følelser, ingen tanker, bare "hvorfor i alle dager er jeg her". Men jeg er stolt av meg selv. Stolt av at selv om jeg oftere enn jeg har klart å telle, har vært så langt nede og har hatt så lyst til å gi opp, likevel har gått videre. Stolt av at jeg er den eneste som har overlevd akkurat dette livet 100%.

  • Publisert: 06.12.2016             Klokka: 21:01            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 1

På toppen av listen over prioriteringer

22.11.2016, 21:06

Skole, lekser, trening og blogg, noe har man lyst til, annet ikke. Den siste tiden har jeg rett og slett endt opp med å ha alt for mye på timeplanen, både ting jeg bare gjøre, som skole og lekser, ting jeg føler at jeg må gjøre, som trening, trening og enda mer trening, og sist men ikke minst har vi det jeg faktisk vil gjøre, nemlig ting som blogg, youtube, lese og skrive, og utrolig mye annet som jeg ikke engang klarer å komme på. Det er i bunn og grunn utrolig vanskelig å holde følge med alle disse tingene, og det ender alltids opp i vanskelige valg og uønskede prioriteringer.

Det er nesten sånn at jeg skammer meg over å innrømme det, men helt siden jeg ble syk har trening og mat vært på toppen av listen over prioriteringer. Og det kommer ikke bare litt høyere enn alt annet. Det er såklart en selvfølge med skole og lekser, men det er alt. Det er egentlig ingen prioritering, for det er heller ikke no valg jeg selv kan ta, noe så og si alt annet er. Dessverre er ikke treningen noe valg jeg tar lenger, men en del av en hverdag jeg ikke klarer å gi slipp på. Jeg er bare alt for redd. Jeg orker ikke engang tanken på å skulle slutte å trene og at det kunne ha resultert i at jeg så ut som jeg gjorde før, men samtidig føler jeg at treningen er blitt en stor del av sykdommen. Anoreksien, ortoreksien, angsten og depresjonen er liksom blitt til meg, og jeg klarer ikke å se hvem jeg er uten det.

Uansett, i dag har timene fløyet av gårde fortere enn jeg har klart å følge med. Livet leker ikke, men jeg kjenner på meg at det går en liten smule bedre. Jeg har laget meg ett splitter nytt treningssystem, og denne gangen ett jeg håper er bra for meg på lang sikt også.

Jeg håper at dere har hatt en så bra dag som mulig, og at dere får en nydelig uke videre!

Vi blogges!

  • Publisert: 22.11.2016             Klokka: 21:06            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 1

Fokus på en sunn kropp, ikke en uoppnåelig vakker en

11.11.2016, 22:26

Jeg tror favorittsetningen til psykologen min er "men hvorfor må du være perfekt da, Terese?". Jeg bruker aldri noe særlig lang tid på å tenke ut ett svar til akkurat det spørsmålet, for grunnen er egentlig ganske klar for min del. Da jeg var yngre var jeg aldri den som ble kalt pen og kul, og populariteten var ikke akkurat på min side. Jeg fantaserte alltid om hvordan det hadde vært om noen syntes jeg var pen, eller i det minste ikke så ekkel og feit at de mer eller mindre ikke kunne ta på meg. Men uansett hvor vakre og fantastiske alle disse fantasiene var, ble det ikke i nærheten av slik jeg hadde forventet meg. Det jeg hadde trodd skulle bli til en drøm ble mitt livs mareritt. Jeg har sultet meg, grått meg gjennom endeløse netter og våkner hver morgen med ett stikk av smerte. Ikke fordi jeg har fysisk vondt, men fordi livet generelt er en bølgedal av smerte og sorg.

De siste to årene og spesielt dette siste, har jeg mer eller mindre trent meg sykere. Trening har tatt over absolutt hele livet mitt og jeg tenker på det hvert eneste sekund av dagen, og selv om det høres ut som århundrets største og tåpligeste bagatell, gjør det at jeg alt for ofte vurderer å gi opp. Men jeg har uansett form og humør trent, trent og trent enda litt til, og den dag i dag har jeg mer muskler og en sunnere kropp en noensinne. Selv om jeg tenker så mye på mat, trening og utseende at jeg er på randen av å gi opp, sulter jeg ikke meg selv lenger, og jeg tror kroppen min begynner å bli fornøyd med slik den har det. Jeg vet at det kommer til å ta en god stund før jeg klarer å se meg selv i speilet og faktisk like det jeg ser, og selv om jeg innerst inne vet at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å klare å gi helt slipp på dette, vet jeg også at en eller annen dag kommer jeg til å være lykkeligere enn alle andre.

  • Publisert: 11.11.2016             Klokka: 22:26            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Til tross for sykdommen

02.11.2016, 19:59

Selv når jeg er i den situasjonen jeg er i nå har jeg flere mål og drømmer enn noensinne. Jeg har drømt om dette med blogg og youtube så lenge jeg kan huske, men det er først nå de siste årene at jeg har innsett at det er en realistisk mulighet for meg. Men når jeg har det sånn som nå blir alt automatisk flere ganger vanskeligere enn det er for andre, og jeg klarer ikke å ignorere tanken om at denne sykdommen kommer til å ødelegge for alle planene og drømmene mine.

Noen dager har jeg så mye motivasjon, lyst og viljestyrke at jeg mer eller mindre ikke klarer å holde det inni meg, men andre dager er jeg så langt nede at jeg ikke klarer annet enn å, vel, ingenting. Noen dager klarer jeg rett og slett ingenting. Selv på de dagene jeg er på mitt beste slipper jeg ikke unna tankene. Det er tankene og følelsen om at jeg ikke er tynn nok, anoreksien, tvangen og redselen om at jeg er helt nødt til å trene hele tiden for ikke å legge på meg og miste musklene mine, ortoreksien, og den tomme, uovervinnelige følelsen av at alt er meningsløst og at jeg ikke vil leve lenger, depresjonen. Alle disse tankene og følelsene surrer og går inne i meg hvert eneste sekund av dagen, og jeg kan ikke lenger huske hvordan det er å ikke ha det slik. Men til tross for at jeg allerede har gått gjennom deler av mitt livs kamp, en kamp de aller fleste aldri kommer til å skjønne, er jeg fortsatt helt sikker på at jeg en dag skal nå alle målene mine, oppleve alle drømmene mine og realisere alle fantasiene mine. Innerst inne vet jeg at jeg aldri kommer til å være helt foruten alt dette, men med tiden blir det bedre enn slik det er nå. Jeg kommer aldri til å kunne ta ett digert kakestykke helt uten tanker, bekymringer og skyldfølelse, og heller aldri ha en totalt avslappende dag med netflixmaraton hele kvelden. Men dette er ikke ting noen er helt nødt til å gjøre, og jeg vet at en eller annen dag vil jeg klare å leve ett lykkeligere liv enn de fleste andre. Det er nemlig sånn at de som ikke har vært gjennom helvete ikke vet hvordan himmelen er.

  • Publisert: 02.11.2016             Klokka: 19:59            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 1

Jeg klarer ikke alltid å lure meg selv

28.10.2016, 20:59

Uansett hvor hardt jeg prøver noen ganger, klarer jeg rett og slett ikke å late som jeg har det bra. Jeg kan stå opp en morgen og føle at alt er bra, livet er godt og at verden er ett vakkert sted, men i løpet av noen timer faller disse tankene ned i ett dypt hull sammen med restene av livslysten og selvtilliten min. Jeg prøver alltids å desperat dra meg selv opp igjen etter slike breakdowns, men når noe er ødelagt er det vanskelig å fikse det igjen. Det blir spesielt vanskelig når jeg er i nærheten av personer jeg bryr meg om og er glad i når disse sammenbruddene tar tak i meg, for da er jeg redd for at jeg ikke bare ødelegger meg selv, men dem og.

Dagen i dag har mer eller mindre vært en emosjonell berg-og-dalbane. Det begynte med en egentlig fin morgen, med en god dose glede og opplagthet, noe jeg sjelden har hatt de siste ukene uansett hvor godt jeg sover. Jeg fikk sminket meg slik at jeg ble fornøyd, følte meg fin, kledde på meg og slik gikk det vel egentlig videre, akkurat som alle andre morgener her i huset. Det var da jeg kom på skolen at alt falt helt i grus, og jeg rett og slett verken klarte å se lyset i tunellen eller meningen med livet. Så gikk det vel litt oppover utover dagen, men nå for en liten stund siden falt jeg helt sammen igjen. Heldigvis har jeg kommet meg opp igjen i ett ganske godt humør, og er klar for en deilig, avslappende kveld videre!

Jeg vet at jeg har lagt ut nesten bare innlegg om hvordan jeg har det den siste tiden, men det er rett og slett bare fordi jeg trenger å lufte tankene. Jeg har en god del innlegg å skrive for øyeblikket, men først må jeg få litt inspirasjon. Jeg har blandt annet en ny video som skal legges ut på youtubekanalen min, Thoffies Makeup, nå snart, og jeg venter også på noen sminkeprodukter å gi dere tilbakemelding på! Jeg håper bare dere ikke går lei av meg helt ennå;)

Vi blogges!

  • Publisert: 28.10.2016             Klokka: 20:59            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 1

Jeg har ikke slappet av på tre år

25.10.2016, 20:33

Helt siden jeg ble syk har jeg ikke sluppet unna tankene, følelsene og strevet ett eneste sekund. Uansett om jeg har en mer eller mindre god dag, er alltid tankene der. Alt må planlegges, gjennomføres og gjøres bra, selv på dager jeg er utrolig langt nede. Jeg husker ikke lenger hvordan det er å bare leve livet uten stress og mas, og rett og slett bare kunne slappe av. Selv når jeg er så heldig at jeg får unnagjort alt jeg føler jeg må gjøre i løpet av dagen, klarer jeg ikke å slappe av og nyte livet. Det er som om hver gang jeg klarer å gi slipp på noen av tankene, kommer noen andre og bryter meg ned på samme måte som de forrige. Jeg reagere ikke like mye og ille til alle tankene og følelsene hver gang, men jeg kan helt ærlig ikke huske hvordan det føles å ikke ha dem der. 

Se meg i hvert speil og vindu hvor jeg kan se speilbildet mitt, skjule meg selv i en diger boblejakke innendørs fordi jeg hater kroppen min, og bare ha enkelte plagg jeg klarer å gå i fordi jeg føler meg tykk i alle andre, er bare noen av tingene jeg går gjennom hver eneste dag uten unntak. Den eneste tiden i løpet av dagen hvor jeg faktisk klarer å slappe av er når jeg sover. Ikke før, og ikke etter. Den verste tiden på dagen varierer for det meste fra dag til dag, men for det meste ender det vel opp med at det er tiden fra skolen slutter til jeg spiser kveldsmat på hverdagene, og fra jeg står opp til etter jeg har trent i helgene. Det siste året er det treningen som har tatt knekken på meg, og hvert sekund av dagen kvier jeg meg til å trene, og selv på dager hvor jeg er syk må jeg gjennom alle disse rundene med trening. I bunn og grunn er det vel ikke selve treningen og tiden jeg bruker på treningen som er verst, men tankene rundt det. Det begynte med litt jogging noen ganger i uken, så gikk det over til enda mer jogging i tillegg til styrkeøvelser, for så å gå over til time på time med HIIT, altså høy intensitets interval trening, hver eneste dag. Jeg prøver virkelig å forbedre meg og slappe mer av, men jeg har innsett at det kommer til å ta sin tid. Jeg tror uansett at den dagen jeg klarer å elske, eller i det minste ikke hate, kroppen min, er den dagen jeg klarer å gi slipp på alt dette. Og den dagen gleder jeg meg til.

  • Publisert: 25.10.2016             Klokka: 20:33            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

En dag håper jeg at jeg klarer å se sannheten

15.10.2016, 23:19

Siden den dagen jeg begynte å bry meg om utseende har jeg hatet meg selv. Utseende mitt ble etter hvert det viktigste i livet, og til slutt visste jeg ikke lenger hvem jeg var og hvordan jeg så ut. Etter noen år slik som dette kan jeg ikke lenger se det som er ekte og det som ikke er det. Når jeg ser meg selv i speilet vet jeg ikke om det jeg ser er virkeligheten eller ikke, og om den jeg ser er den samme andre ser. Noen ganger ser jeg meg selv i speilet og lurer på om dette virkelig er meg. Ikke fordi jeg ser en penere eller styggere versjon av det som tidligere var meg, men fordi det er som å se en fremmed.

Selv om jeg får høre at jeg er altfor tynn, har jeg aldri noensinne sett det. Det går bare inn det ene øre og rett ut det andre få sekunder senere. Når noen kommer til å si noe som kan hentyde at jeg er noe annet enn altfor tynn derimot, da setter det seg fast i hodet mitt helt til det er snudd om til at jeg er alt annet enn tynn, til og med tjukk.

Jeg har ikke en eneste gang i hele mitt liv opplevd å se meg i speilet og like det jeg ser, og når jeg ikke engang vet om det jeg ser er sannheten blir det enda verre. Jeg håper bare at jeg en dag klarer å innse at utseende og vekt ikke spiller noen rolle, i tillegg til å faktisk vite hvordan jeg selv ser ut. Etter den dagen, en dag jeg håper og tror vil komme en eller annen gang, håper jeg at jeg klarer å gi slipp på og vinne denne kampen jeg har ofret livet mitt til i alt for lang tid nå.

Nå vil jeg ha livet mitt tilbake.

  • Publisert: 15.10.2016             Klokka: 23:19            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Alt jeg vil, men ikke kan

07.10.2016, 22:50

Det å ha anoreksi og ortoreksi innebærer ikke bare å føle seg tykk uansett hvor tynn man er, tenke mer på trening og mat enn hva man burde, og stadig prøve å spise mindre for ikke å gå opp i vekt. Det følger med så utrolig mye mer at det er rett og slett umulig å forklare. Noen dager kjenner jeg mer på alle disse følelsene, tankene og smerten enn vanlig, men jeg slipper aldri helt unna. Selv om man lett kan tro at de eneste begrensningene jeg har i hverdagen er matrelaterte ting, er det på langt nær korrekt. På en helt vanlig dag i en helt vanlig uke i året har jeg så mange begrensninger at jeg ikke kan sette ord på det, og det innebærer også en hel haug med unnskyldinger til andre. Men siden jeg håper å en dag kunne holde på med blogging på heltid og som en jobb, tenkte jeg at jeg skulle prøve å sette ord på hvordan en helt vanlig hverdag er for meg, med en slags liste over alt jeg vil, men ikke kan.

1. Reising. Om det er én ting jeg har lyst til å gjøre mer eller mindre hele livet, så er det å reise. Dessverre har alle utenlandsturene våre de siste årene endt opp med total katastrofe, noe som skjer på grunn av maten. I utlandet har de selvfølgelig ikke akkurat den samme maten som jeg spiser her hjemme, jeg blir usikker, og det resulterer i at jeg spiser mindre.

2. Spontane avgjørelser. Dette lengter jeg skikkelig etter. Det å møte med venner helt uten advarsel uten problemer er noe jeg ikke har gjort siden alt dette skjedde, og siden det virker som det er noe av det mest normale ungdommer gjør, er det virkelig ett savn.

3. Ha en skikkelig sløvedag. Da jeg først ble syk hadde jeg det ikke slik med trening som jeg har det nå, men det siste året har treningen tatt over alt. Det går ikke ett minutt av dagen hvor jeg ikke tenker på treningen, og noen ganger tar jeg faktisk meg selv i å drømme om trening! Men det er ikke selve treningen som er problemet, det er alle tankene rundt det. De gjør at jeg rett og slett ikke kan gjøre noen ting sosialt eller andre ting utenfor den vanlige rutinen.

4. Ha en dag uten tenking. Som sagt så slipper jeg rett og slett aldri unna alle disse tankene. Maten, selvbildet og treningen gjør at alt bare følest dritt, og tankene er den største grunnen.

5. Spise uten å tenke. De siste tre årene har jeg ikke spist ett eneste måltid uten å tenke nøye gjennom det. Er det sunt nok? Hvor mange kalorier er det i det? Legger jeg på meg av det? Hvor mye kan jeg spise? Det er bare noen få av alle de spørsmålene som surrer og går gjennom hodet mitt hver gang jeg skal til å spise noe.

Dette er bare en liiiten liste over det jeg virkelig lengter etter her i livet, men jeg håper og tror at jeg en dag vil kunne gjøre det. I det minste litt av det.

  • Publisert: 07.10.2016             Klokka: 22:50            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Når treningen tar over livet

02.10.2016, 21:23

Selv om jeg på dette tidspunktet har blitt vandt til det å trene hver eneste dag hele året, virker det som jeg aldri vender meg til tankene og pinen som følger med. Noen dager er ulike enn andre, og av og til kan det faktisk hende at jeg blir lykkelig av treningen. Men andre dager gråter jeg meg mer eller mindre gjennom det, som om det var en slags form for tortur.

Akkurat nå har jeg som vanlig kjørt meg inn i ett slags mønster eller en rutine for hvordan og hva jeg trener, så nå er det vel bare å vente på den dagen jeg får helt utrolig nok av akkurat denne rutinen, og må på søket etter en ny. Igjen. For kanskje ett halvt år siden hadde jeg den fæle vanen med en halvtime magetrening i tillegg til kardio, hver eneste dag. Etter en stund innså jeg vel at bare slet ned musklene mine i steden for å bygge dem opp, og begynte å variere stadig mer med hva slags øvelser jeg gjorde. For øyeblikket har jeg annenhver dag kardio og annenhver dag styrke, og for å være helt ærlig har jeg aldri følt meg sterkere. Nå skulle jeg bare ønske at jeg kunne slippe alle tankene rundt treningen, for det er det som knuser meg. Med en gang jeg våkner om morgenen begynner jeg å se for meg dagen jeg har i vente, og planlegger hvordan jeg skal få tid til å trene. Og uansett hvor mye jeg faktisk får trent, blir jeg alltid redd for å ikke ha trent nok når kvelden kommer.

Akkurat nå sitter jeg egentlig bare her hjemme i sofaen og skriver blogginnlegg for harde livet, imens jeg funderer på om jeg skal ta enda noen øvelser eller nøye meg med litt yoga. Denne helgen har mamma hatt sine to første netter med nattevakt på en utrolig lang stund, noe som følest veldig merkelig for resten av familien. Spesielt jeg og Tinka (hunden min) er mer eller mindre forvirret over hvor i alle dager vi skal gjøre av oss nå som mamma ikke er til stede, men vi vender oss nok til det etter hvert. Nå begynner jeg å bli ganske så sulten her jeg sitter i sofaen, så det er vel på tide med litt grøt!

Vi blogges!

  • Publisert: 02.10.2016             Klokka: 21:23            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Hvorfor meg

08.09.2016, 20:33

Det er ikke sjelden at jeg kommer inn på tanken. Hvorfor meg, hvorfor nå, hvorfor noensinne? Det følest så utrolig urettferdig at noen glir gjennom livet med få alvorlige problemer, kansje ett sykt familiemedlem her og der og noen skilte foreldre, men eller ingenting. Jeg kan ikke se for meg noenting som hadde vært verre å gå gjennom enn det jeg går gjennom nå. Det som har tatt fra meg en stor del av barndommen og ungdomstiden min. Tatt fra meg så mye liv, glede og dyrebar tid. Tid jeg aldri vil få tilbake. Uansett hvor patetisk og teit noen vil synest at der hørest ut, skulle jeg ønske jeg heller hadde fått en alvorlig type kreft eller lignende. Noe folk kunne se. Noe folk kunne skjønne seg på uten å ha gått gjennom det selv. I løpet av en dag går jeg gjennom mer enn de fleste kan tenke seg. Jeg vet at de vet, og de vet at jeg vet at de vet, så hvorfor klarer enkelte å si ting som er helt på trynet? Og enda verre; hvordan klarer noen å ikke si noe? Jeg vil såklart bli behandlet som en vanlig person, men likevel fortjener jeg å bli vist litt omsorg. Om så det bare hadde vært en liten smule, ett lite sekund, en liten dag. Da ville jeg vært fornøyd. Men dessverre vet jeg at ingen skjønner uansett hva de sier. 

Nei, hva faen er det jeg driver med? Uansett hvor lange, dramatiske innlegg jeg skriver er det jo ingen som bryr seg. 

  • Publisert: 08.09.2016             Klokka: 20:33            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 1

Tilbake til start

27.08.2016, 11:01

For akkurat en måned siden bestemte jeg meg for å snu. Ikke mer telling av kalorier, ingen flere kilo ned i vekt, og viktigst av alt; begynne å leve livet. Eller, egentlig er vel målet å gå opp i vekt. I begynnelsen gikk alt helt supert. Jeg var motivert og fast bestemt på at dette er en kamp jeg skal vinne, men heltemotet forsvant vel litt etter litt. De siste fire ukene har jeg derfor gått opp og ned, bak og frem, noen dager bedre enn andre, og noen ting er blitt forbedret, mens andre ikke. En ting som heldigvis er blitt forbedret utallige mange hakk, er kaloriene. De siste ukene har jeg nemlig ikke telt kalorier så mye som før, og heller ikke kjent trangen til å gjøre det. Jeg har også hatt følelsen av håp oftere enn før, noe som kjennest utrolig godt. 

Som sagt, noen dager har vært bedre enn andre. På disse ukene har jeg opplevd både å ha bedre dager enn jeg trodde var mulig, og verre enn noensinne har kunnet se for meg. Noen dager har jeg kunnet smile og le på ekte, andre vil jeg bare sove. Men alt i alt er jeg stolt av meg selv. Jeg har klart noe jeg ikke trodde var mulig, og det med ett smil! Første skoleuke har dessuten gått mye bedre enn forventet, selv om jeg kjenner mangelen på søvn svært godt. Heldigvis er helgen her, noe som betyr sene morgener, mer avslapping og mindre stress. Akkurat det er nok det beste med hverdagen. Man klarer å sette mer pris på de små tingene, slik som de dagene man faktisk får sove lenge, og leksene man slipper å gjøre.

Alt i alt har 'prosjekt pålegging' gått veldig bra. Jeg teller ikke kalorier, føler meg mer fri med mat og trening, og humøret er ofte bedre. Men selv om jeg virkelig spiser så mye jeg føler er mulig, har jeg ikke gått opp noe. Da jeg veide meg i dag tidlig, viste nemlig vekten akkurat det samme som for en måned siden. Men jeg er fortsatt målbevisst og motivert, og begynner å se ett lite glimt av lys i den evige tunellen.

  • Publisert: 27.08.2016             Klokka: 11:01            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 1

Det eneste alle forstår er smerte

26.08.2016, 15:44

Den enste jeg noensinne viser at jeg er lei meg til, er moren min. Da spør hun såklart noe slikt som "hva er det" eller "hvorfor er du lei deg". For en i min situasjon er det ett ganske vanskelig spørsmål å svare på, for det er faktsisk ingen eksakt beskrivelse på hvordan jeg har det eller hvorfor jeg er lei meg. Noen ganger er det en grunn, andre ikke, men uansett svarer jeg bare at det gjør vondt. Det er få mennesker som skjønner hva jeg får gjennom og kjemper mot, men én ting absolutt alle kjenner til, er smerte.

Uansett om det er ett brukket ben eller tannverk, forstår alle smerte. Jeg kjenner ikke oftere på fysisk smerte enn hva andre gjør, men smerte er ikke bare noe fysisk. Stresset, angsten og depresjonen er smertefullt, om ikke hadde det ikke vært farlig. Om ikke hadde det faktisk ikke vært der. Smerte fører til tanker, og tanker fører til smerte.

Men er ikke smerte det som gjør oss menneskelig?

  • Publisert: 26.08.2016             Klokka: 15:44            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Alt det som ingen ser

24.08.2016, 20:11

Noen ganger lurer jeg på hvorfor. Hvorfor meg? Hvorfor dette? Hvorfor nå? Jeg kommer vel egentlig aldri frem til noe endelig svar. Jeg kan ikke lenger huske hvordan det å leve faktisk er og føles. Livet mitt og hverdagen min er så utrolig ulik andre på min alder at det nesten ikke er til å tro. Jeg skulle ønske jeg kunne komme med noen eksempel på hvorfor det er så ulikt, men jeg vet rett og slett ikke hvordan de andre lever, bare at det er veldig, veldig annerledes. For hvert steg jeg tar, ting jeg gjør og ord jeg sier må jeg tenke nøye gjennom alt. Dagene mine er planlagt til punkt og prikke, og om noe ikke går som jeg vil er resten av dagen ødelagt. Da vil jeg bare legge meg og sove. Den delen med søvnen er depresjonen. Den er der ikke alltid, men kommer når jeg trenger den minst og har det verst. Om jeg ikke klarer å holde meg og spiser lunsjen min tidligere enn vanlig eller mer enn vanlig, vil jeg bare sove. Det med maten er anoreksien. Hver eneste dag så lenge jeg kan huske har jeg trent. Trent, trent og trent, uansett vær og vind, form og følelse. Jeg har ikke spist noe som helst usunt på snart tre år, det er mer eller mindre forbudt. Det er ortoreksien. Dette med blogg, youtube, sminke og skriving er drømmen min, og jeg vil det mer enn noen andre. Jeg prøver så hardt jeg kan så ofte jeg kan (noe som er hele tiden) og når det ikke går faller jeg ned i ett svart hull. Det er angsten. Som sagt, så er dagene mine planlagt ganske så nøye. Om jeg føler jeg har for mye jeg skal, og til og med for lite, følest det som jeg drukner. Det er stresset.

Den siste tiden har det vært mye mer fokus på psykisk helse enn før, både på skolen og ellers. Men det er bare en ting jeg ikke får til å stemme. Uansett hvor mye man søker seg opp, leter og hører om psykisk helse, er alltid anoreksi det som blir omtalt minst. Nesten som om det er det som er minst ille å ha. Dessverre for meg vet jeg at dette er så langt fra sannheten som overhode mulig. En med anoreksi har som oftest ikke bare anoreksi. Vi får slengt på oss alle de andre diagnosene etter hvert som tiden går, og til slutt ender vi opp med mer enn vi selv vet om. Anoreksi blir til ortoreksi, ortoreksi til depresjon, depresjon til angst og angst til stress. Og det er bare på en dag. En dag er så utrolig mye mer enn bare en dag, men likevel vil man helst ikke ha den dagen. 

I en god stund nå har jeg følt trangen for å flytte. Nytt sted med nye mennesker og nye omgivelser. En ny start. Her jeg er nå er det som om jeg har en rolle som jeg egentlig ikke vil ha, og som ikke egentlig er meg. Egentlig vet jeg ikke helt akkurat hva denne rollen er, men jeg vet bare at den ikke er meg. Uansett hvem jeg er med har jeg på meg en maske. En smilende, latterfull og lykkelig maske med mange gode innspill og sarkastiske kommentarer. Og for hver dag som går blir denne masken mer og mer ulik meg selv. Det jeg er mest redd for er at masken en dag tar over meg selv og hvordan jeg virkelig er. Men det gjør bare for vondt å være meg selv og vise hvordan jeg virkelig har det. Dessuten er det ingen som forstår. Det er også mange som tror at jeg bare overdriver. Lyver. Men det gjør jeg ikke, og derfor vil jeg ha en ny start. Og det kommer ikke noen ny start ved at jeg står opp en dag og bare tenker at nå er det en ny start. Nei, det skal mer til enn det. For å legge bak meg dette må jeg kunne se lyset i tunellen igjen. Om ikke, sitter jeg fast der jeg har vært de siste årene. Og det vil jeg helst ikke.

  • Publisert: 24.08.2016             Klokka: 20:11            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Er dette verdt å ødlegge livet for?

19.08.2016, 23:45

Selv om jeg vet at det er utrolig få som faktisk leser alle disse innleggene jeg legger ut her på bloggen, har jeg kommer frem til at jeg skal fortsette å legge dem ut likevel. Allerede som ni-åring gikk jeg gjennom en veldig tøff periode da moren min fikk kreft. Jeg var vel aldri ett "plaget" barn på noen måte, og barndommen min var fylt med lek og latter. Etter mamma ble syk fikk jeg vel bare ett lite smell i hodet som fikk meg til å innse at livet er mer enn bare å eksistere, noe som burde ha vært en bra ting. Merkelig nok gikk alt bare rett nedover etter det.

Det jeg har gått gjennom de siste årene har ikke bært noen fase og heller ingen bagatell. Men jeg tror at det er slik at for å vite hvordan himmelen er, må man ha opplevd helvete. Av og til tenker jeg at jeg burde ha det slik i lenger tid for at det skal kunne regnes som alvorlig nok i forhold til hva andre gjennomgår, men det jeg har gått gjennom til nå vet jeg faktisk at er mye mer alvorlig, smertefullt og fælt enn hva de aller fleste går gjennom i løpet av hele livet. Så nå er jeg klar til å leve livet, koste hva det koste vil. Jeg har fått nok av å eksistere. Nå skal jeg endelig leve.

  • Publisert: 19.08.2016             Klokka: 23:45            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Den beste terapeuten har pels og fire ben

14.08.2016, 23:46

I løpet av de siste årene har jeg hatt time på time med så mange ulike leger, terapeuter og psykologer at jeg har mistet tellingen. Jeg føler rett og slett aldri at de skjønner hvor syk jeg er og hvor vondt jeg har det, og derfor er det nesten slik at jeg nekter å la dem prøve å hjelpe meg. For jeg gidder rett og slett ikke å sitte å høre på person etter person bable i vei om persentiler, kognitiv terapi og støttegrupper uten nytte.

Det beste jeg kan gjøre for å få dagen best mulig er å ta meg en tur ut i frisk luft tidlig på morgenen. Den siste tiden har været her i Ålesund vært helt begredelig, men det hindrer ikke meg. I går dro jeg faktisk med meg mamma og hunden min, Tinka, på en luftetur i regnet, og det var utrolig vellykket! Det er utrolig hyggelig å se Tinka springe rundt omkring så lykkelig at hun nesten sprekker. Og i slike stunder innser jeg at den beste terapien er den man lager selv. Å være med dem man er glad i, gjøre det man liker og leve livet slik man ønsker. Og det er det jeg skal gjøre fremover.

  • Publisert: 14.08.2016             Klokka: 23:46            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 1

Null energi

06.08.2016, 22:56

Dagen i dag har fløyet av gårde fortere enn jeg har fått med meg, men jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg har klart å komme helskinnet gjennom disse timene. Helt siden jeg sto opp i dag tidlig har energien min vært helt på bunn, og akkurat nå er jeg utrolig sliten. For å være helt ærlig har ikke dagen vært så begivenhetsrik og jeg har ikke gjort noe spesielt mye energikrevende. Jeg tror egentlig at det bare er kroppen min som prøver å si ifra om at jeg må få i meg mer næring og trene litt mindre, og alt i alt bare legge på meg.

For å lufte tankene litt tok vi oss en tur opp til fjellstua tidlig i dag. Selv om energien ikke var på topp var det som alltid godt med en liten luftetur.

Da jeg steg på vekten i dag tidlig veide jeg akkurat det samme som hva jeg gjorde den dagen jeg begynte dette såkalte "prosjekt pålegging". Jeg er virkelig nysgjerrig på hva vekten kommer til å vise i morgen, for i dag føler jeg at jeg har spist som en hest. Men som sagt: jeg trenger det nok

  • Publisert: 06.08.2016             Klokka: 22:56            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 1

En uke siden første innveiing

04.08.2016, 23:46

Da jeg steg på vekten den første dagen av mitt såkalte "prosjekt pålegging trodde jeg at jeg skulle ha gått opp masse i løpet av den første uken. Dagene har flydd av gårde, noen gode og noen fæle, og for en liten stund siden innså jeg at det i dag er én uke siden første innveiing. Den dagen var jeg fast bestemt på å legge på meg så mye at jeg skulle nå målet jeg og mamma hadde satt, og spiste derfor en utrolig stor mengde mat i forhold til hva jeg hadde gjort bare noen dager tidligere. Etter det har det dabbet litt av, og jeg blir stadig mer usikker. Men jeg er fortsatt målbevisst, og også ganske stolt av meg selv.

Nå en uke etter første innveiing har jeg ikke gått opp mer enn hundre gram. Dessuten kan man ikke fastslå at jeg har "lagt på meg" ved de få grammene, for det kan hende jeg hadde mer veske i kroppen eller noe slikt. Det er uansett utrolig deilig å vite at jeg kan spise så mye uten å legge på meg, og at det skal mye mer til for å gå opp de få kiloene det er til målet mitt.

I dag har jeg faktisk hatt en helt super dag, til tross for at jeg var litt deppa tidlig på morgenen. Like etter å ha spist frokost og ordnet meg så smått, dro jeg og mamma på sommerens andre blåbærtur, noe jeg synest er helt utrolig koselig. Det er så forfriskende å ta seg en tur ut i naturen og få litt frisk luft i lungene og vind i ansiktet. Det er absolutt den beste starten på dagen man kan få! Nå har vi mengder på mengder med både blåbær og bringebær, og derfor blir det baking i morgen.

Har dere noen forslag til hva vi kan bake med blåbær og bringebær?

  • Publisert: 04.08.2016             Klokka: 23:46            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 0

Jeg har ikke spist is på flere år

03.08.2016, 23:16

Helt siden jeg ble syk har jeg ikke spist noe "usunt". Ikke noe godteri, pizza, is o.s.v... For å være helt ærlig har jeg aldri noe slags søtsug og om jeg har lyst på noe er det for det meste noe sunt. Men det er én ting jeg har savnet skikkelig. Is.

I dag var jeg og venninnen min Kristina på shopping, og der skjedde det noe ganske uventet. Selv om jeg er midt i mitt såkalte "prosjekt pålegging" har jeg ennå ikke unnet meg å engang smake på noe jeg regner som "usunt". Derfor ble jeg ganske sjokkert da jeg gikk med på å kjøpe litt yoghurtis fra YoBerry, spesielt siden vi til og med tok med sjokoladesmak! Jeg husker faktisk akkurat hvilken dag den siste dagen jeg spiste sjokolade var, og det er nå 2 år 1 måned og 14 dager siden. Det er vel ikke noe sjokk at jeg syntes det smakte helt nydelig å endelig få litt sjokoladesmak på tunga;)

Selv om jeg bare tok en liten smak var det ett utrolig stort steg for meg. Heldigvis var det ett steg i riktig retning, og jeg er faktisk ganske stolt av meg selv! Så alt i alt har det vært en super dag:)

Vi blogges!

  • Publisert: 03.08.2016             Klokka: 23:16            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Kampen mot anoreksien

31.07.2016, 22:44

Jeg ble i grunn ganske sjokkert da jeg gikk på vekten i dag tidlig og så at jeg har gått ned 200 gram siden i går. Jeg føler virkelig at jeg spiser som en hest, noe som er veldig uvant. Disse første dagene har jeg egentlig følt at alt har gått greit med maten og slikt, men i dag kjente jeg virkelig på det. For hver eneste lille bit jeg har tatt føler jeg den dårlige samvittigheten ta tak i meg.

For å være helt ærlig ble jeg utrolig lettet da jeg kikket ned på tallene på vekten i dag tidlig. Selv om jeg vet at jeg skal opp de kiloene jeg har som mål, er jeg likevel livredd. Livredd for hva som skjer når jeg når det målet, hvordan jeg føler meg, hva jeg ser i speilet. Akkurat nå føler jeg meg utrolig feit. Hver kveld når jeg legger meg for å sove har jeg en slags angst for å føle meg feit når jeg står opp neste morgen, noe som gjør hver kveld nesten uutholdelig.

Egentlig har dagen i dag vært helt fæl. Om noen hadde spurt meg hva jeg har gjort på i dag ville jeg ha svart "neh, jeg har vært på fjelltur", for det er faktisk det eneste jeg har gjort. Ikke fordi fjellturen tok noe lang tid, snarere tvert imot, men fordi alt det andre jeg har gjort er å vente på en ny dag. En ny, bedre dag med nye, bedre muligheter. Akkurat hva som gikk skeis med denne dagen vet jeg ikke, jeg vet bare at det gikk skeis.

  • Publisert: 31.07.2016             Klokka: 22:44            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Det er vanskeligere å legge på seg enn hva folk tror

30.07.2016, 23:37

Dette er faktisk andre gangen jeg går gjennom dette med å måtte legge på meg. Forrige gangen var da jeg var innlagt på UPA, så denne gangen er helt annerledes. Nå har jeg ingen fast kostliste jeg følger, og det er ingen andre utenom meg selv om mamma som følger opp hele opplegget. Jeg har bare ett mål, å legge på meg to kilo, og prøver å nyte denne tiden så godt som mulig. Det følest helt utrolig uvant å ikke trenge å tenke på og regne sammen kalorier, og faktisk kunne spise hva nå enn jeg vil. På den andre siden er jeg nesten litt stresset for ikke å ha rukket å smake på alt det jeg aldri tillater meg selv å spise ellers før jeg har lagt på meg det jeg skal.

Nå er jeg allerede snart ferdig med den tredje dagen av dette såkalte "prosjekt pålegging", og det er kanskje merkelig, men jeg har det bedre nå enn på lenge. Jeg føler meg endelig som en vanlig person og ser faktisk frem til fremtiden og tenker at den har noe mer å tilby meg.

Jeg har veid meg hver morgen disse tre dagene, og sjokkerende nok har jeg ikke lagt på meg noe. Den første dagen spiste jeg virkelig som en hest, og i går og i dag har jeg spist litt mindre. Jeg spiser alltid det samme til frokost og kvelds, - havregrøt- , til middag har vi alltid hjemmelaget, sunn mat, men det er med lunsjen at jeg prøver å variere og prøve ut nye ting. Selv om jeg ikke har rukket å prøve ut så mye ny mat på disse få dagene, har jeg fått en ny favoritt til lunsjen. Det er en ganske ny type mellommåltid fra Fjordland, og det er risgrøt med jordbær, eple og mango-syltetøy. Det smaker akkurat som sånn riskrem man spiser i julen (vi har ihvertfall pleid å gjort det), men den er faktisk veldig sunn!

Endelig gruer jeg meg ikke til dagen som kommer, men ser frem imot den og gleder meg! I tillegg til å pusle litt med en liten "oppussing" av rommet mitt og slikt, jobber jeg også veldig mye med den nye nettsiden min, Makeupandme.org, og youtubekanalen min, Thoffies Makeup, noe jeg virkelig elsker!

Nå er det bare å stå på med dette "prosjekt pålegging", så får vi se hva fremtiden har å bringe. Akkurat nå skal jeg bare kose meg og nyte dagene så godt jeg bare kan!

Vi blogges!

  • Publisert: 30.07.2016             Klokka: 23:37            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Dag 1 av påleggingen

28.07.2016, 23:10

Som jeg skrev om i gårsdagens innlegg her på bloggen, har jeg endelig bestemt meg for at jeg må opp i vekt. Den siste tiden har jeg rast ned i vekt, og selv om jeg føler meg utrolig tykk skjønner jeg det selv. Etter turen til Gdansk har jeg innsett at om jeg ikke tar saken i egne hender kommer jeg til å bli innlagt på UPA igjen, noe jeg såklart ikke vil.

Før frokost idag veide jeg meg, slik at jeg og mamma kunne sette ett mål. Da jeg ble innlagt på UPA for to år siden veide jeg rundt 43 kilo. Da måtte jeg ta flere blodprøver og slikt enn jeg kan telle, og hjerte mitt var i fare. Da jeg veide meg i dag tidlig var jeg 42,6 kilo. Selv jeg som føler meg tjukkere enn noensinne skjønner at dette er alvorlig, og at tiden er inne. Jeg må legge på meg.

Med den vekten og høyden jeg har nå, har jeg en BMI på 15,2. Det laveste BMI-kalkulatoren går til er 15. Jeg vet at BMI er en teit måte å måle vekt på, men tall er enklere for meg å stole på enn meg selv og andre. Akkurat nå er målet mitt 44 kilo, noe som fortsatt er sykelig undervektig, men alt er bedre enn ingenting. Noe må til.

  • Publisert: 28.07.2016             Klokka: 23:10            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Det har aldri vært så deilig å komme hjem

28.07.2016, 00:00

Selv om jeg bare har vært hjemmefra siden lørdag har det aldri vært så deilig å komme hjem. Hvordan turen var? Fæl. Om jeg skulle rangert de værste turene jeg noensinne har vært på ville denne ha fått første til tredjeplass. Joda, det har vært noen gode stunder hvor ting har føltes greit, men også så altfor mange hvor jeg ikke har sett noe som helst lys i tunellen og tenkt at jeg ikke orker mer.

Nå som jeg har kommet hjem har jeg bare to valg: enten bli lagt inn på UPA, eller fikse dette på egen hånd. Siden jeg har utrolig dårlig erfaring fra tidligere opphold på UPA har jeg endelig bestemt meg for at jeg skal klare dette på egen hånd. Jeg har sagt i en god stund nå at jeg skal bli frisk en gang, men at jeg bare trenger tid. Vel, nå er tiden inne. Om jeg lar det fortsetter slik vet jeg at jeg ikke har lenge igjen, og selv om jeg ofte tenker at jeg ikke orker mer kan jeg ikke gi opp. Hva skulle det vært godt for? Oppmerksomheten og støtten jeg aldri fikk fra andre enn mamma? Å føle meg tynn? Nei, nå er det nok. I morgen tidlig skal jeg på vekten her hjemme for første gang på en god stund, og etter det skal jeg sette meg ett mål. Før det målet er nådd blir det verken reising, trening eller skole. Målet blir nok ikke så veldig høyt med det første, og jeg har heller ikke tanker om å bli normalvektig, men bare legge på meg så mye at jeg overlever. Ihvertfall for øyeblikket.

Selv om jeg ikke har så mye fint og spennende å si om turen lurer dere sikkert på hva vi har gjort på, for såklart har vi ikke bare sittet og sippet i sofaen. Selv om jeg har følt meg helt elendig har jeg fått tatt en god del bilder fra de ulike opplevelsene vi har hatt og stedene vi har besøkt, og om du blar litt lenger ned kan du se alle sammen.

Den absolutt beste dagen var den hvor vi dro til dyreparken. Det var utrolig gøy og koselig, og den dagen var faktisk utrolig bra.

Enda en god opplevelse vi hadde var da vi kjøpte takeaway fra en veganer resturang. Jeg er ganske opptatt av at maten jeg spiser ikke skal komme fra dyr, og selv om jeg fortsatt spiser litt kjøtt og slikt føler jeg meg mye bedre når jeg spiser noe som er helt uten. Hele gjengen ville ha Pad-Thai, noe jeg syntes var helt himmelsk! Jeg overdriver ikke når jeg sier at det er det beste jeg noensinne har smakt. Elin, som også var med oss på tur og er mildt sagt kresen, likte dessverre ikke maten. Men det var egentlig bare bra, for da ble det igjen nok rester til at jeg kunne spise det til middag i dag og.

Akkurat nå føler jeg meg helt utslitt etter disse siste dagene. Selv om jeg vet at de neste dagene kommer til å være utrolig tøffe, gleder jeg meg på en måte fordi jeg skal gjøre slik at ting blir bedre. Og jeg gleder meg til at ting skal bli bedre.

  • Publisert: 28.07.2016             Klokka: 00:00            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Dette redder alltid dagen min

18.07.2016, 20:46

For å være helt ærlig har den siste tiden vært helt fæl. Tankene mine løper løpsk og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, helst vil jeg vel bare forsvinne. Jeg husker ikke helt når ting gikk fra å gå greit til å gå rett på trynet, men jeg mistenker at det var rundt den tiden da vi kom hjem igjen fra Gdansk. Det blir nemlig ofte sånn at når vi er på tur, enten om det er til utlandet eller bare på en dagstur, så blir det bare problemer med spisingen. Så da vi var i Gdansk vendte jeg meg kanskje til å spise litt mindre og følte meg komfortabel med det, og derfor har jeg spist enda mindre her hjemme i ettertid. Uansett, på veldig kort tid har jeg gått ned masse i vekt, og nå veier jeg nesten det samme som jeg gjorde da jeg ble innlagt for to år siden. Ja, jeg skjønner selv at jeg er veldig undervektig, men jeg føler fortsatt at jeg burde være tynnere. Jeg ser meg i speilet og liker ikke noe av det jeg ser, vil bare gjøre forandringer.

Jeg føler at ting gikk helt prima frem til bursdagen min som var forrige uke. Den dagen endte med en hel del gråting for å si det sånn. Helt siden den dagen har jeg bare prøvd å komme meg gjennom dagene på ett eller annet vis, selv om jeg står opp om morgenen og det eneste jeg gleder meg til er å gå og legge meg igjen. Denne dagen begynte også sånn. Heldigvis fikk jeg unnagjort all gråtingen og slikt like etter jeg hadde stått opp, og etter det har dagen fløyet av gårde på beste vis. Den siste tiden har jeg og mamma funnet ut av én ting som tar en dag fra å være dritt til å bli helt fantastisk, og det er merkelig nok noe av det enkleste man kan gjøre. Når noen ikke er helt i humør og vi ikke ser lyset i tunellen, tar vi rett og slett en biltur. Vi har funnet en liten runde like ved her vi bor, som går gjennom ett utrolig rolig, idyllisk område, og av en eller annen grunn er det å bare kjøre rolig innover den veien utrolig avslappende og gjør alltid at jeg føler meg mye bedre.

Forresten så har jeg blitt helt hekta på ett nytt spill på telefonen. Jeg tror alle dere der ute har hørt om det, nemlig Pokemon Go. Yup, nå har jeg også blitt helt hekta:) Uansett hvor jeg er, om det er i butikken eller på en gåtur, så tar jeg alltids frem mobilen for å skjekke om der er noen Pokémons å fange. Helt ærlig skjønner jeg meg ikke helt på det spillet, men det er skikkelig avhengighetsskapende likevel!

Har du spilt Pokemon Go før?

Vi blogges!

  • Publisert: 18.07.2016             Klokka: 20:46            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 1

Jeg er redd for å bli innlagt igjen

11.07.2016, 21:19

Den siste tiden har jeg egentlig følt at ting har gått ganske bra, selv om det har vært helt motsatt. På utrolig kort tid har jeg gått ned flere kilo, noe selv jeg skjønner ikke er bra når jeg har vært undervektig fra før av. I en god stund nå har jeg spist mange hundre kalorier mindre enn hva jeg pleier, noe som gjør en del av meg glad, mens jeg innerst inne vet at det er alt annet enn det. Jeg husker ikke helt hvordan det begynte, men det var nok bare en dag jeg hadde litt mye å gjøre og derfor ikke fikk spist det jeg pleier, og følte meg tynnere morgenen etter. Da tenkte jeg vel at "oi, da må jeg spise mindre i dag også, for da slipper jeg å føle meg tjukk når jeg står opp". Det har seg nemlig sånn at hver kveld når jeg legger meg til å sove har jeg en slags angst for å føle meg tjukk når morgenen kommer. Det gjør jeg nemlig alltid. 

I går kveld etter at jeg hadde spist kveldsmat (selv om jeg har spist mindre i det siste har jeg spist både frokost og kvelds som vanlig) skjedde det noe skikkelig merkelig. Bare en liten stund etter å ha svelget ned siste biten av maten fikk jeg utrolig vondt i magen, etterfulgt av å bli så kvalm at jeg nesten spydde. Å spy er virkelig noe av det verste jeg vet, og jeg fikk nærmest panikk bare av tanken på det. Etter å ha hengt over doskålen en liten stund kom omsider gørra ut, sammen med omtrent alt jeg hadde spist både den dagen og dagen før. Etter den korte men ubehagelige opplevelsen var det utrolig godt å legge seg til å sove, men jeg ble ikke akkurat glad da jeg våknet tidligere enn ønsket og ikke fikk til å sovne igjen. Så hele dagen i dag har jeg hatt en helt uutholdelig stikking og sviing i magen, noe som garanter kommer av gårsdagen. Grunnen til alt det er nok at magesekken min har krympet litt, og derfor var der plutselig ikke helt plass til mer, og kroppen min bestemte seg for å få det ut på en eller annen måte. Nå håper jeg bare at jeg føler meg bedre i morgen.

I morgen har jeg time hos BUP rundt klokken tre, noe absolutt ikke gleder meg til. Minnene og erfaringene jeg har derifra er alt annet enn gode, men i morgen håper jeg det bare blir en kort prat, ikke noe mer. I dag klarte jeg faktisk å spise litt mer enn hva jeg har gjort de andre dagene, noe som er ett skritt i riktig retning.             Nå må jeg bare klare å få i meg det jeg trenger av næring fremover, og heller prøve å holde meg selv litt opptatt med andre ting slik at jeg ikke tenker så mye på mat og trening. Om bare to dager har jeg faktisk bursdag, noe jeg gleder meg veldig til! Jeg har avtalt med noen venninner at vi blandt annet skal på en liten shoppingtur, men det er uansett bare deilig å være sosial av og til. Så kommer både en av brødrene mine og tanten min med barna og kona si, noe som også skal bli veldig koselig. Trikset er vel bare å gjøre slik som nå og ha små ting i fremtiden å glede seg til, som f.eks bursdager, små sammenkomster og reiser. Ja! Vi skal jo faktisk på en tur til utlandet litt senere i sommer også, noe jeg gleder meg utrolig mye til. Denne gangen skal jeg ha med meg min aller beste venninne, noe som bare gjør det ekstra bra! 

Nå er det vel på tide å krølle seg sammen i sofaen med en god bok eller kanskje en film eller serie. En positiv ting den siste tiden er at jeg endelig klarer å lese igjen, noe jeg ikke har klart på en liten stund. Ofte så er jeg bare utrolig ukonsentrert og leser hver setning om og om igjen uten å egentlig få med meg hva som står på den. Men nå er leselysten tilbake igjen, og jeg har mange bøker jeg ser frem imot å lese.

Vi blogges.

 

  • Publisert: 11.07.2016             Klokka: 21:19            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 1

BUP gjorde meg sykere enn jeg allerede var

09.06.2016, 21:00

Akkurat nå vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Energien er helt på bunn, tankene flyter helt over, og jeg hater meg selv mer enn noensinne. Jeg kan virkelig ikke unngå å tenke på hvordan jeg hadde hatt det nå om jeg aldri fikk noe med BUP å gjøre. Nesten med en gang foreldrene mine merket at det virkelig var noe galt med meg for noen år siden, var de snare med å avtale timer med BUP. Det aller første jeg tenker på når jeg hører "bup", er faktisk hvor fæle folkene som jobber der er. Da jeg først begynte å gå til samtaler på BUP var det ikke så mye som ble gjort, bortsett fra at de satt opp diverse lister og diagrammer over hvorfor jeg måtte begynne å spise igjen. Såklart det ikke er noe galt i det, problemet er bare hvordan de snakker og oppfører seg. De går nemlig bare etter hva som står på Wikipedia. Målet deres er nemlig bare å få vekten opp så mye som mulig, for de tenker at "undervekt=anoreksi".

Så ble jeg jo innlagt på UPA, noe som heller ikke akkurat var en fest. Hyling og skriking var nesten rutine, og miljøterapeutene som skulle passe på at jeg spiste, satt alltids og gulpet i seg både is og kaker foran øynene på meg, bare for at jeg skulle bli fristet. På rommet hvor jeg skulle sove og tilbringe en god del av tiden min var det ett lite skrivebord, som blandt annet var risset inn med "la meg dø" av en tidligere pasient. Uansett, det gjorde at jeg begynte å spise igjen, men jeg kan ikke unngå å tenke på at det faktisk bare har gjort meg verre. Da jeg ble innlagt hadde jeg diagnosen anoreksia nervosa, men nå må jeg ærlig innrømme at jeg plages av så utrolig mye mer. Det siste året har jeg blandt annet utviklet ortoreksi, noe jeg er absolutt føler er BUP og UPA sin feil. Da jeg var innlagt var det nemlig en periode helt i begynnelsen hvor de rett og slett ikke klarte å hindre at jeg gikk ned i vekt, og da bestemte de seg for at den eneste løsningen var å nekte meg bevegelse og stappe i meg "usunn" mat. Ja, dette stoppet jo at vekten minsket, men fikk meg til å tro at det å ikke bevege seg og spise "usunn" (ikke usunn som i junk food, men mye fett og ikke "lette" produkter) mat gjorde at man legger på seg.

Akkurat nå sitter jeg her bare, uvitende om hva jeg har i vente. På en måte gleder jeg meg noe vilt til sommerferien, men innerst inne vet jeg at det kommer til å gå rett dit hvor høna sparker. De to siste sommerene har jeg nemlig ikke noe særlig mange gode minner fra, og såklart er sjansen for at denne sommeren blir likedan, ganske stor. Men jeg har fortsatt håp om at ting skal ordne seg en eller annen gang, selv om det ser mørkt ut akkurat nå.

Vi blogges.

  • Publisert: 09.06.2016             Klokka: 21:00            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Det jeg hater aller mest er meg selv

02.06.2016, 21:05

Om du ser nærme på henne, kan du se at hun en gang i blandt snur seg vekk fra gruppen med venner. Smilet falmer og hun blir til en annen person i noen sekunder; en trist person. En person som er knust og ødelagt. Hun snur seg tilbake igjen, smilende og leende. Det ser nesten ut som hun faktisk er lykkelig, men om du ser nøye etter kan du se det falske smilet og den knuste sjelen.

Akkurat nå er jeg rett og slett ikke i humør til å skrive noe blogginnlegg, men samtidig er det en del av meg som vil det likevel. Det lille diktet eller hva nå enn man vil kalle det som jeg skrev her, fant jeg nå nettop da jeg skrollet nedover Pinterest med tårer nedover kinnene og en diger klump i halsen.

Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne skrive noe lenger i dag, men jeg klarer rett og slett ikke. Men det diktet har faktisk en mening og ett budskap, og det synest jeg alle burde tenke over en siste gang før de krysser ut siden. For mentale lidelser er noe. De eksisterer. Og vi må lære å snakke mer om dem.

  • Publisert: 02.06.2016             Klokka: 21:05            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Mentalt sammenbrudd

23.05.2016, 20:50

For å være helt ærlig, så vet jeg ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget. Det passer ikke med noe"heisann!", og å begynne rett på med å beskrive dagen funker heller ikke. Men jeg kan vel bare begynne med å si at den siste tiden rett og slett har vært helt dritt. Faktisk, så har den vært så dritt at jeg ikke engang gidder å forklare, og det er fordi nr 1: ingen bryr seg. Og nr 2: nesten ingen skjønner.

Dagen begynte vel som alle andre, vanlige hverdager. Jeg våknet opp trøtt som bare fy, sminket meg, spiste dagens vanlige dose frokost-grøt, og føyk av gårde til skolen. Det som har vært annerledes den siste tiden, er at i tillegg til alt dette med anoreksien og ortoreksien, har jeg rett og slett vært jævlig deprimert. De siste ukene har jeg bare så vidt orket tanken på skole og det å omringes av andre folk. Etter fem minutter på skolen... Nei, faktisk etter å bare ha satt en fot innenfor døra på skolen, kjenner jeg bare tårene strømme på. Så fraværet den siste tiden er nok blitt skyhøyt, og også i dag fikk jeg noen timer fravær bak navnet mitt. Heldigvis hadde jeg en god unnskyldning, nemlig at jeg skulle til legen. Der skjedde det ikke akkurat noe spennende, utenom at jeg tok noen blodprøver og andre tester, blandt annet innveiing. Som vanlig nektet jeg å se tallet på vekten, men mamma fortalte meg senere at jeg hadde gått ned noen kilo siden sist. Vel, det visste nok egentlig vi begge to fra før av...

Etter en god del prat og gråting hjemme, klarte jeg etter hvert å dra meg opp av sofaen, ut døra, og rakk akkurat siste time på skolen. Allerede da kunne jeg si med sikkerhet at dagen var helt fæl, men jeg hadde mer i vente. Som vanlig hadde jeg også i dag tenkt å trene den samme gamle, slitsomme HIIT-treningen min, men i dag gikk alt rett til helvete. Etter én runde knakk jeg helt sammen, og var så sliten og utmattet at jeg nesten ikke kunne gå. I begynnelsen prøvde jeg bare å late som ingen ting og oppføre meg normalt, men da jeg bare følte meg verre og verre, og nesten datt i bakken da jeg prøvde meg på noen såkalte 'burpees', ga jeg helt opp. Fortvilt, irritert, sliten og lei, dumpet jeg ned i sofaen på rommet mitt og brast ut i noe som føltes som en endeløs gråt. Såklart kom mamma og trøstet meg så godt hun kunne, slik at jeg til slutt sovnet som en stein.

Nå hadde jeg akkurat ett lite etterskjelv av dagens tidligere sammenbrudd. Nå var det heldigvis ikke noe spesiell grunn, men mest bare at jeg ikke fikk til å ta på løsvippene mine...

Jeg vet at de fleste som leser dette ikke skjønner, og heller tenker at jeg bare syter. Men vet dere hva? Det gjør jeg, og det har jeg rett til. Jeg har vært og går gjennom mer enn de aller fleste går gjennom i løpet av ett helt liv, og derfor har jeg lov til å klage litt. Jeg vet at det jeg har skrevet her kanskje bare høres ut som om jeg vil ha oppmerksomhet, men det er fordi dere rett og slett ikke skjønner. Men vet dere hva? Det er greit. Noen fortjener bare ikke å skjønne.

  • Publisert: 23.05.2016             Klokka: 20:50            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Jeg trodde dette skulle bli ett fint år

18.05.2016, 19:58

Etter ett langt og kjipt 2015, har jeg krysset alt jeg har av fingre og tær for at dette året skulle bli helt fantastisk. Desverre hadde jeg vel for høye forventninger. Jeg må helt ærlig få si at til tross for at jeg har vært gjennom ufattelig mye dritt de siste årene, så har dette året vært det verste til nå.

Nå de siste uke har alt rett og slett bare gått nedover. Jeg føler meg helt dritt, vil helst spise så lite som mulig, og treningen har tatt helt overhånd. Når jeg står opp om morgenen føler jeg at det eneste poenget med dagen er å trene, og det er ikke en god følelse. Egentlig, så er det faktisk umulig å forklare hvor dritt jeg har det akkurat nå. Dessuten virker det som om alle rett og slett gir blanke f i at jeg har det sånn, og det gjør meg faktisk utrolig sint. Jeg får bare utrolig nok av folk som surrer rundt og tror de går gjennom ett helvete fordi de har kjærestedrama, mens jeg sitter her og virkelig ikke vet hva jeg skal gjøre.

Heldigvis blir dette bare en kort uke på skolen, men allerede etter førstetimen i dag brøt jeg helt sammen. Så det endte med at jeg fikk sitte på biblioteket og lese istedenfor å ha tre timer med matte... Akkurat det plager meg ikke, for matte er ikke akkurat det beste jeg vet. Men jeg skulle bare virkelig ønske at folk kunne se hvor fælt jeg har det. Akkurat nå er det det eneste jeg ber om.

  • Publisert: 18.05.2016             Klokka: 19:58            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Anoreksi er ikke det samme som diett

07.05.2016, 21:14

Jeg blir bare så utrolig irritert over folk som tror det. Folk som tror at anoreksi er det samme som å være på en streng diett. Enda verre er de som tenker at de som har anoreksi, de bestemmer seg bare en dag helt uten videre at de skal sulte seg selv. Her en dag på skolen satt jeg noen meter unna noen jenter som tydeligvis tenker sånn. De sa nemlig at det er dritlett å få anoreksi, for det er bare å slutte å spise. Da var det faktisk like før jeg reiste meg opp fra der hvor jeg satt, og gikk og ga dem en skikkelig ørefik. Mange tror at det å få anoreksi er ett valg, og at det å bli frisk fra anoreksi også er ett valg. Men de kunne ikke tatt mer feil. Man velger verken om man får det eller om man blir frisk fra det, det bare skjer gradvis. Noen personer kan rett og slett ikke få anoreksi, og andre kan det. Sånn er det bare. Og det er på grunn av hvordan tankene til folk er satt sammen. Noen er bare ikke sånn at de bekymrer seg eller tenker mye, og det er de som ikke får anoreksi uansett hva. De som ligger an til å få det, er nok de med dårligere selvsikkerhet og generelt mer tanker og bekymringer. Hvorfor det er sånn, det vet jeg ikke, men jeg vet at det er sånn.

Det er faktisk nesten sånn at anoreksi er blitt undervurdert, og det på den måten at folk ikke ser alvoren i det. Jeg har lest mange steder at en av ti får anoreksi i løpet av livet, noe jeg er helt uenig i. Det er nok heller sånn at en av ti av en av ti, får anoreksi. Jada, en av ti tenker sikkert litt ekstra på mat og er litt bevisst på hva de stapper i kjeften, men de har absolutt ikke anoreksi for det om. Og det her irriterer meg så utrolig mye! For selv leger og slikt vet ikke hva anoreksi er! Anoreksi er IKKE at man bare tenker litt ekstra på mat og får dårlig samvittighet om man spiser litt mer en dag, og heller ikke at man bare helt uten videre bestemmer seg for å sulte seg selv i noen dager. Hva det er har jeg rett og slett ikke tid til å forklare, for det ville tatt så utrolig lang tid.

For det er faktisk sånn at de fleste ikke skjønner hva det er. Men man kan jo ikke egentlig klandre dem. For bare de som faktisk har eller har hatt anoreksi forstår noe av hvordan det er. Selv moren min som har bodd med meg, en som har hatt anoreksi så lege hun kan huske, skjønner ikke alt. Men noen prøver i det minste å forstå, og jeg er utrolig takknemlig for de som gjør det.

Det er en ny youtubevideo på vei, men i kveld er jeg rett og slett for sliten til å redigere og laste den opp... I mellomtiden kan dere vel ta en titt på de andre videoene mine Her , det hadde gjort meg utrolig glad.

  • Publisert: 07.05.2016             Klokka: 21:14            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Når livet ikke gir mening

20.04.2016, 22:30

Det er helt fælt. Akkurat nå når jeg skriver dette, er det akkurat sånn jeg føler det. At livet ikke gir mening. Det er ikke bare spiseforstyrrelsene som er problemet, men også skole og generelt hverdagen. Også bloggen knuser meg helt, selv om det er den som får ting til å gi mening. Drømmen min her i livet er å ikke trenge å ha en vanlig jobb, men å kunne reise rundt, ha en vellykket blogg og youtubekanal, og bare leve livet og tenke på meg selv. Men så kommer jo frykten om at det ikke skal gå dette med blogg og youtube, og at jeg til slutt bare må få en ordentlig jobb. Det er såklart ikke fordi jeg ikke gidder å jobbe, men fordi dette med blogg og youtube er drømmen min. Og spiseforstyrrelsene...tja, jeg vet faktisk ikke hva jeg skal si om det. Jeg har det så utrolig fælt, og jeg er så utrolig sliten av alt dette, men jeg føler at ingen ser det. De fleste vet det, men nesten ingen skjønner eller ser det. Selv etter det Innlegget jeg la ut her på bloggen om hvordan de siste årene har vært, og hvordan jeg har det nå, føler jeg ikke at noen ser smerten min. Faktisk, så føler jeg ikke engang at de tror meg! At de tror at jeg lyver om alt jeg har vært gjennom og fortsatt går gjennom. Men, jeg kan faktisk ikke forvente at de må min alder (som ikke har hatt noe med spiseforstyrrelser å gjøre) skal forstå. Egentlig, så er det vel sånn at uansett alder, så må man ha eller ha hatt spiseforstyrrelser for å forstå hvordan det er.

Så vet jeg ikke når jeg kommer til å legge ut dette innlegget. Om det er rett etter jeg nå har skrevet det, eller om flere uker. Men en eller annen dag skal jeg legge det ut. Og forhåpentligvis har jeg det bedre da.

  • Publisert: 20.04.2016             Klokka: 22:30            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer: 1

I dag klarte jeg det!

16.04.2016, 21:49

Selv om jeg føler meg ganske så dritt akkurat nå, så er jeg faktisk litt stolt av meg selv! I en god stund nå har hele målet med dagene mine vært å trene, trene og trene, men i dag har jeg faktisk klart å ikke gjøre akkurat det, noe som er ett stort skritt i riktig retning! I det siste har jeg trent utrolig mye hver dag, og det har rett og slett ødelagt dagene mine og fått alt til å virke meningsløst. Jeg har stått opp om morgenen og den første tanken som har slått inn i hodet mitt har vært hva og når jeg skal trene. Men nå håper jeg virkelig at jeg skal klare å slappe litt mer av med tanke på treningen. Så første skritt er nok å ha én dag i uken hvor jeg ikke skal trene, men heller kanskje gå en liten tur (eller bare slappe av hele dagen).

For å piffe opp lunsjen i dag gjorde jeg yoghurten min om til to iser, noe jeg mest sannsynlig kommer til å gjøre ofte fremover! Jeg brukte en double 0% blåbær yoghurt, og hadde oppi noen ekstra blåbær, noe som var kjempegodt!

Jeg håper du har hatt en helt super lørdag til nå!

Vi blogges!

  • Publisert: 16.04.2016             Klokka: 21:49            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Det gjør så utrolig vondt

10.04.2016, 16:26

Det er helt utrolig hvor fort en dag kan endre seg fra å være bra, til gå rett til helvete. Bare en liten ting kan gjøre så utrolig stor skade og få en til å bare få lyst til å legge seg ned å grine. Dagen startet vel så som så. Jeg lagde frokost, såg litt på TV, og gjorde egentlig bare helt vanlige søndagsting. I går avtalte jeg og mamma at vi i dag skulle gå en fjelltur, noe jeg ikke har gjort på evigheter. Jeg er så fastlåst i alle rutinene mine at jeg rett og slett ikke har turt helt å gjøre noe annet enn dem. Men i dag var dagen. Ikke noe trening inne på treningsmatta, men ut i naturen.

Det var utrolig deilig til å begynne med. Kondisen min er mye bedre enn den var før, og jeg sprang opp nesten alle bakkene. Så kommer vi til toppen. Jeg vil som vanlig ha mamma til å ta noen bilder av meg, gir henne telefonen min, poserer litt, ser på bildene, og vips, så er dagen ødelagt. Det er vel egentlig magen min som er problemet. Jeg har vært utrolig fokusert på den i en lang stund nå, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Jeg blir aldri fornøyd med hvordan jeg ser ut, og det gjør bare så utrolig vondt. Jeg tenker ikke på lårene eller armene, men bare magen. Selv om jeg gjør alle de riktige tingene blir den aldri som jeg ønsker. Og det gjør så utrolig vondt.

  • Publisert: 10.04.2016             Klokka: 16:26            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:

Jeg klarte ikke mer

05.04.2016, 14:06

I dag måtte jeg rett og slett bare dra hjem fra skolen. Førstetimen klarte jeg vel å gjøre noe fornuftig, men etter det var jeg på gråten det meste av tiden. Det er egentlig utrolig sjelden at jeg er vekke fra skolen eller bare drar derifra, men i dag måtte det bare bli sånn. De siste dagene har vel egentlig ikke humøret og motivasjonen vært helt på topp, men nå i dag var det for det meste selvtilliten som var helt ræva. For å være helt ærlig, så er jeg faktisk sikker på at når jeg har like dårlig selvtillit som en med 40 kilo ekstra på magen, tre øyne, ett nesebor og to rotne tenner som sitter midt i panna.

Så de tre timene jeg faktisk var på skolen gjorde jeg to ting: pakket meg inn i ulljakka mi (fordi jeg skammet meg over hvordan jeg såg ut), og skriblet ned helt tilfeldige ting i bøkene mine. Fant derfor til slutt at "hva faen er vel egentlig vitsen med å være her da? Grine på do?", sendte melding til mamma, og dro hjem nesten fortere enn jeg hadde kommet.

På sånne dager blir det for det meste til at jeg spankulerer hjemme i treningsklær resten av dagen. Trener i en halvtime, sitter på telefonen i en halvtime, trener litt mer, blogger litt, trener enda mer o.s.v...

Jeg skal nok komme meg på skolen i morgen (uansett hvor umotivert jeg kommer til å være) og komme meg gjennom dagen på ett eller annet vis.

Vi blogges!

  • Publisert: 05.04.2016             Klokka: 14:06            Kategori: Anoreksi og ortoreksi
  •        
  • Kommentarer:
teresehoff

teresehoff

Heisann! Jeg er en 14 år gammel jente fra Ålesund, og mest av alt interesserer jeg meg i sminke, skriving og andre kreative ting. I flere år nå har jeg kjempet noe som føles som en mer eller mindre uovervinnelig kamp mot anoreksi, ortoreksi og depresjon. På denne bloggen skriver jeg både om alt som har med sminke og slikt å gjøre, men også en god del om denne kampen jeg kjemper.


Følg meg

bilde   bilde   bilde




hits